Frykten mot seg selv!

Trond Henriksen Portrett. Oslo. Møtestedet

Trond Henriksen Portrett. Oslo. Møtestedet

Av

«Frykten for å miste det kjæreste jeg hadde i livet, satte i gang en voldsom prosess. En sovende vulkan som plutselig eksploderer i et følelseskaos av dimensjoner. Tårene flommer over og kroppen rister ukontrollert, det er så ille at det er trafikkfarlig.» Les om hvordan Trond Henriksens år har vært.

DEL

MeningerJeg kan ikke si annet enn at 2018 har vært mitt beste år. Ikke fordi jeg vant Østfoldprisen eller hadde en magisk reise med årets TV-aksjon. Det største var å få oppdage noen sider ved meg selv, som jeg trodde ikke eksisterte etter alle årene på livets harde vei.

Gi av deg selv, for ikke å miste den du er. Jeg tror det er resepten for mange av oss som har levd et liv med rusmisbruk og kriminalitet. Årevis med undertrykkelse av følelseslivet, uansett om det er med dop, fengsel og/eller annen isolasjon, så vil man opprette mekanismer som blokkerer deg vekk fra ubehagelige opplevelser. Der er jo slik at hjernen registrerer alle sanseinntrykk og danner biokjemisk spor i forhold til opplevelsen, som igjen sender ut signaler til nervesystemet i henhold til erfaringene. For en som lever av kriminalitet, vil en politibil være et faresignal som lett kan skape en fryktreaksjon.

Jeg tror frykten er den følelsen som skaper størst problemer for mennesker. Slik jeg ser det, er frykten for ikke å strekke til den verste følelsen av dem alle. Når jeg blar meg gjennom livet, ser jeg at det har vært veldig avgjørende for min oppvekst. Det handlet ikke om naboen som til stadighet skreik i fylla at han skulle drepe kjerringa si, selv om det var skremmende for en seksåring, men det er mange som har vokst opp med gale naboer, uten å havne på nåla. Det var skolen som ble utfordringen, når man plutselig ikke fiksa et fag og hvor læringsviljen ble erstattet med frykt. Redselen for at klassen skulle se hvor dårlig jeg var, eller at dem begynte å le når jeg stammet meg frem gjennom boka, var en viktig årsak til at jeg begynte å skulke skolen.

Jeg husker mitt første møte med hasjen. Det var en frykt hvor dødsangsten kjempet mot identiteten til gjengen på Østbanen. Hva ville dem tenke hvis jeg sa; - Nei takk, mamma sier narkotika er farlig.., du kan dø..? Dessuten foregikk mye av den sosiale praten i hasjtåka under trærne i Slottsparken, og det var der mine nye venner oppholdt seg. Frykten for ikke å være en del av gjengen har medført til mange dumme valg, som har kostet samfunnet millioner og enkeltmennesker store lidelser.

Når rusmisbruket var på sitt verste og dopet styrte livet mitt, var det bare frykten som var igjen av alle følelsene. Alt handlet om å skaffe penger til neste dose, og klarte man ikke det…, da var helvete løs! Kjipe abstinenser ga næring til desperate handlinger som man ellers ville ha skammet seg over. Frykten for å bli dårlig av krampene som river deg i biter, med svette- og frysetokter av en annen verden, da mister man lett den siste rest av moral. Hvor mange pårørende og søsken har ikke opplevd å bli rundlurt av et familiemedlem i rusmisbruk?

Det å ruse seg bort fra en vanskelig livssituasjon og kjipe følelser er lett. Noe som ikke er like enkelt bak murene, selv om man også kan ruse seg der, er det sjeldent at man blir hekta som utenfor. Derfor blir fengsel en utfordring for mange, hvor følelser som hat og sinne er det eneste som får være synlig. Man viser ikke tårer, sorg og indre følelser i et fengsel. Da blir man fort ansett som en svakhet, en fyr man ikke kan stole på. Når man sitter på samme avdeling i mange år, blir man avhengig av å stole på hverandre. Det er kanskje vanskelig å forstå hvor ensomt og tungt det blir uten venner bak murene, særlig når man er fratatt friheten til å velge sine venner.

Jeg har merket at «følelsesblokkering» er en konsekvens etter langt opphold i fengsel. En «bagasje» som er slitsom å ta med seg ut i friheten. Jeg er fryktelig dårlig på å vise følelser i det offentlige rom, hjemme også for den saks skyld. Hvor mange ganger har jeg ikke tatt meg selv i hvor «pinglete» jeg kan bli. Hvis Bodil ser et barn som synger vakkert på Norske talenter, da feller hun lett noen tårer. Når jeg da ser Bodil som gråter, med en vakker barnestemme i bakgrunnen, da kjenner jeg også på noe som rører seg i hjerterota. Men av en eller annen grunn, vil jeg ikke at Bodil skal se mine tårer, så da tar jeg meg en tur på do eller rydder inn en kniv i oppvaskmaskinen på kjøkkenet.

Det toppet seg i sommer da Bodil skulle opereres for lungekreft. Hun ligger livredd på en båre med ansiktet fylt av tårer. – Jeg vil ikke dø Trond.., jeg vil ikke dø. Jeg holder henne i den skjelvende hånda og kjenner jeg må være sterk.., hold igjen Trond, dette går bra..!?
Jeg klarer å holde tårene tilbake, selv da hun vinker til meg som i et siste farvel. Båra med Bodil trilles inn på operasjonsbordet, hun er ikke klar før i morgen, så jeg kjører hjem mot Halden. Det var da det skjedde!

Frykten for å miste det kjæreste jeg hadde i livet, satte i gang en voldsom prosess. En sovende vulkan som plutselig eksploderer i et følelseskaos av dimensjoner. Tårene flommer over og kroppen rister ukontrollert, det er så ille at det er trafikkfarlig. Jeg får stoppet bilen på en bussholdeplass og lar alt få komme ut. Tror det var i barndommen sist gang så mange tårer falt.
Bussen tuter meg vekk fra sammenbruddet langs veikanten. Jeg er tom og sjokkert over reaksjonen, nesten litt flau over meg selv, og kanskje mest glad for at ingen andre bilister oppdaget meg.

Når jeg ser tilbake på denne hendelsen, så var det faktisk en gave til meg. Det viktigste er at Bodil i dag er kreftfri, men den forferdelige reisen vi hadde med usikkerhet og frykt, åpnet til slutt noen dører hos meg, som jeg trodde for alltid var lukket. Følelser kan være noe dritt, men det er da man lever! Jeg har ved flere anledninger fått vise, eller turt å vise frem sider ved meg selv, etter mitt lille sammenbrudd langs veikanten. Det er fremdeles uvant, men utrolig befriende.

For meg vil 2018 være året hvor jeg møtte frykten i meg selv, og vant!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags