– Integrering er et felles ansvar

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg har med stor interesse lest Soad Hirkjølens Signert i HA 7/9-18 hvor hun stiller en del interessante spørsmål rundt integreringsprosessen. Hun spør: Hvilke kriterier må være oppfylt for at en person er integrert i det norske samfunnet? Vi kan trygt utelukke å stå på ski og å drikke alkohol.

At man bruker vestlige klær, er neppe noe stort poeng i prinsippet, men det er jo et uttrykk for et valg hvis man velger det man vet er kontroversielle antrekk i Vesten, som f.eks. nikab, burka, hijab på barn, eller de relativt vanlige, store, heldekkende, fotside gevanter som mange kvinner lokalt her i Halden bruker. Det kan være at dette er valg man gjør i den første fasen av oppholdet i Vesten, og at man etter hvert endrer dette.

Men man kan ikke snakke om integrering uten å definere hva man mener med begrepet integrering. Slår man opp «integrere», får man betydninger som går i en bestemt retning: Innpasse, bli en helhet, å gjøre fullstendig, altså: innpasse i et mønster, – innpasse i helheten som en fullstendig enhet.

PROFIL: Tormod R. Ausland

Dette viser at integrering er en ganske krevende disiplin. Mennesker som må integreres, må altså ha en bakgrunn som gjør at de må innpasses i et mønster de ikke er kjent med, som kanskje strider fundamentalt mot deres egen kultur.

Dette gjør at man generelt kan si at innvandring fra vår egen vestlige krets ikke byr på de store problemene rent kulturmessig; vi har stort sett felles verdier, normer og ikke minst det aller viktigste i denne sammenheng: en felles religion som bakteppe.

Og det bringer meg til den reelle problemstillingen når man diskuterer integrasjon i Vesten: Religion= Islam! Vi kan kanskje håpe på en «europeisk» versjon etter noen generasjoner. Vi har religionsfrihet i Vesten; Vi må få tro hva vi vil. Men ikke GJØRE hva vi vil! Tvangssendingen av norske muslimske barn/unge til koranskoler i foreldrenes hjemland, som de flyktet fra, er en uhyrlighet som gir veldig dårlige signaler om framtidig integrering.

Et virkemiddel som ikke ennå er formelt forsøkt: Myndighetene, både sentralt og lokalt, må presisere at i vår del av verden er samfunnene sekulære: Det vil si at religionene ikke har noen formell makt, og religionsutøvelse er en privatsak, men også underlagt Norsk lov, på linje med all annen virksomhet.

Soad Hirkjølens artikkel er velment, men tar ikke tak i det som er kjernen i problemstillingen: De fundamentale forskjellene som eksisterer mellom vestlig og islamsk forhold til religion. Dette uroer oss i Vesten. Kanskje kan man på lang sikt, over mange generasjoner, se en «integrering» her, men det er nå, i dag, vi ser det enorme flyktningproblemet hvor religionen islam er en faktor som skaper frykt og sterk motstand, noe som vanskeliggjør langt mer effektive hjelpetiltak enn det vi gjennomfører i dag.

Har Soad noen kommentarer til dette, og kunne hun med sin bakgrunn kanskje opplyse oss undrende «kristne» om hvilke resonnementer flyktninger foretar når de sender sine barn til koranskoler, eller etterlater dem der, etter besøk i sine opprinnelsesland? Hvordan forholder disse seg til begrepene «integrering», menneskerettigheter, norsk lov, lojalitet til landet som tok imot dem som flyktninger? Her har hun et felt der hun sikkert kunne bidra, og jeg venter i spenning.

Artikkeltags