Om du tilfeldigvis skulle like dager

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

SIGNERT

Jeg har nettopp lest ferdig boka «My years with Townes van Zandt», med undertittel «Music, Genius and Rage», skrevet av Harold F. Eggers, som i mange år var turnélederen til texaneren som prominente bedømmere mener ranker som en av den moderne musikkhistoriens beste og viktigste poeter og låtskrivere.

Townes døde på nyttårsdagen 1997, bare 52 år gammel, samme dag som sin store helt, Hank Williams (29 år, 1953), etter et uvanlig trøblete liv med stort alkoholmisbruk. Eggers forteller inngående om sine hårreisende, men ofte også rørende opplevelser med Townes på veien, blant annet at han måtte sove på samme rom som ham for å forhindre at han drakk vodka om natta (også).

Sangskatten til Van Zandt oppfattes gjerne som musikalske ekvivalenter til malerkunsten til Vincent van Gogh. Det kan være vanskelig å forstå hva som fikk de to kunstnerne til å bringe frem uttrykk som så sterkt berører oss mennesker, samtidig som de begge slet med å finne seg til rette i sine respektive liv.

Et par av album-titlene til Townes sier noe om hvor han befant seg store deler av sin karriere; «High, Low and in Between» og «The Late Great Townes van Zandt».

Allerede i 1972, tjuefem år før han faktisk døde, ga han altså ut en plate med en tittel som fikk det til å se ut som han hadde gått bort.

Noen av Townes sanger var så triste at han følte at han måtte veie dem opp med å fortelle morsomme historier mellom dem på konsertene sine, for at ikke alt skulle gå i svart. Heldigvis var han også en ypperlig vitsemaker, med stor sans for skrøner som hadde uslåelige kombinasjoner av overraskende og morsomme poeng, servert på et uforlignelig lakonisk vis.

Men det var altså melankolien i sangene hans, den første han skrev da han var nygift ung mann, het «Waitin´ around to die», som traff både hans sanger/ låtskriver-kolleger og et engere publikum midt i hjertet.

Det var folk som gråt (meg inkludert) da Nanci Griffith fremførte Van Zandts «Tecumseh valley», om det forferdelige livet til en prostituert, på Down on the Farm i 1993, selv om hovedpersonen, Caroline, ble beskrevet med en poetisk vending som er typisk Townes, «..the sunshine walked beside her..»

Barpersonalet på Cruice kafé i Oslo måtte slutte å slå inn på kassa fordi det var absolutt stillhet da Townes under sin første Norges-konsert på slutten av 1980-tallet sang «Marie», en tragisk historie om to uteliggere og skjebnen til deres ufødte barn. Beskrevet av Willie Nelson som den tristeste sangen som noen sinne er skrevet.

Da jeg intervjuet Townes i forkant av denne første konserten, på hotellrommet hans på Oslo Vest, var det første han spurte meg om etter at jeg kom inn på rommet, om jeg visste om et sted hvor vi kunne få tak i to hester?

-???

— For da kan vi ri inn på Munchmuseet og stjele med oss to malerier og forsvinne i en støvsky før noen har forstått hva som har hendt!

Dæven!

Selvsagt hadde Townes sett noe i Edvard Munchs malerier som ga gjenklang i hans egne tanker, forplantet til hans sangtekster, om mørket som ofte (eller alltid?) befinner seg rett utenfor den mer eller mindre forgylte ramma av livet.

På baksida av omslaget til Eggers bok skriver Ramblin´Jack Elliott, nå 87 år gammel, selv en mytisk trubadur som reiste med Woody Guthrie på 50-tallet: «Harold Eggers tilbrakte tjue år på veien med Townes van Zandt som hans venn og turnéleder. Harold var veldig tålmodig, fant seg i alle varianter av galskap, han fulgte Townes inn og ut av mentalsykehus, fengsler, konsertscener, barer og flyplasser fra Texas til Berlin og tilbake. For alle som drømmer om å bli en trubadur, må dette leses».

Forfatteren og filmskaperen Robert Gordon skriver: «Harold Eggers hadde setet som alle ville ha, men som ingen turte å ta, ved siden av Townes van Zandt mens timer som ble til tiår føk forbi sammen med motorveienes spøkelser.»

Harold Eggers ble av og til dratt med ned i dypet av Townes mørke og depresjoner, han var selv en traumatisert Vietnam-veteran med flere års tjeneste bak seg.

Men han gjorde også sitt ytterste for å løfte Townes ut av tristheten.

En dag etter at de sjekket ut av nok et motel på nok en endeløs turné, og ble møtt av et strålende vær, sa Harold dette (og det må gjengis på originalspråket):

– What a beautiful day it is, eh?

– If you like days.

Er du klar for å høre Townes van Zandts sanger har du to muligheter i de kommende ukene; Først på 16. mars da Ronald Prang (El Corazon) er gjest under Beyond the Fields St. Patrick´s Day-feiring på Rød Herregård og dernest 4. april da Norsk Americana Forum arrangerer hyllestkonserten «The Songs of Townes van Zandt» på Hr. Nilsen i Oslo. Haldenser Ronald Prang er med da også, sammen med andre Townes-disipler som Liz Tove Vespestad (Somebody´s Darling), Malin Pettersen (bl.a. programleder på NRKs americana-musikkprogram «Kåbbai»), Roy Lønhøiden og Stine Andreassen, fra Spelleman-nominerte The Northern Belle.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags