Det var en gang en familie fra en industriby på Østlandet som var på påskeferie hos gode venner som drev gård og skog øverst i Skåbu, en sidedal vest for Vinstra i Gudbrandsdalen.

Blant gjestene fantes en «førstereisgutt» på 5 år. Av praktiske grunner ble barna (minst 4-5) plassert ved eget bord under middagen.

Praten gikk i muntre vendinger, men bygutten på 5 år var taus i minst en halv time. Da hørtes en fortvilt og rasende røst fra barnebordet:

MEN SNAKK NORSK, DA VEL!!

Historien er jeg blitt fortalt flere ganger i livet, for guttungen var altså meg.Jeg har av og til lyst til å komme med samme oppfordring på nytt.

Det hender jeg har en «monolog» med meg selv eller en «dialog» eller sågar en «disputt» om hva som egentlig skiller oss homo sapiens fra andre dyrearter, nemlig vår makeløse hjerne som gir oss mulighet for direkte eller indirekte kommunikasjon.

Det tok vel noen tusen år før praten kom skikkelig i gang i hulene våre og skriving var det vel pent lite av.

Men du store verden som vi snakker og kommuniserer nå Hadde vi ikke hatt «verdensspråket» engelsk, ville vi være mer hjelpeløse enn huleboerne. De var sikkert mestere i fingerspråk.

Jeg har en mistanke om at da menneskene lærte seg kunsten å danne et språk, var det ikke bare for å gjøre seg forstått i nærmiljøet, men også for å hindre mulige fiender, å forstå dem.

OK, det finnes jo kloke og spesialiserte personer blant oss som sikkert kan forklare hvorfor menneskeheten er belemret med tusenvis av språkformer slik at vi i mange situasjoner kommuniserer dårligere enn mange dyr.

Vi burde jo visst bedre?

Tilbake til utgangspunktet: Snakk norsk! Jo takk, men hva er egentlig norsk nå for tiden? Vi vet alle at et språk er i utvikling. Under 400 års herrevelde fra Danmark snakket og skrev vi selvfølgelig dansk med tyske og franske «låneord».

100 år i samboerskap med søta bror gjorde vel ikke situasjonen stort bedre. Ikke rart Ivar Aasen med venner gjorde det de kunne for å lage et unikt (eg. helt makeløst), nytt norsk språk.

Det står en bauta av ham i en norsk dal, har jeg sett, men større heder er mangelvare i store deler av landet.

Nå om dagen drasser det inn ord jeg ikke aner bakgrunnen for. Engelske ord er blitt tatt inn i varmen for lengst, men at ord som innovasjon, logistikk og agenda nå er i daglig bruk, finner jeg ingen naturlig forklaring på.

Fortsetter det slik, blir det et must (eg nødvendighet) å ha tilgjengelig ordbok til enhver tid.

Vi har gode grunner til å synes synd på alle asylantene som strømmer inn i landet vårt. De av dem som tar sikte på å få varig opphold, har iallfall ett skikkelig Frp-ultimatum (eg.absolutt krav) å forholde seg til: SNAKK NORSK.

Altså inn i spesialskolen Norsk for utlendinger for å lære bokmål og nynorsk på grunnskolenivå.

Når det er gjort, ønsker regjeringen vår å spre dem utover 400 kommuner her på berget, der de skal integreres (eg.smelte sammen med) en lokalbefolkning som til daglig- med en viss stolthet-, snakker norsk i alle varianter.

Da kan våre nye landsmenn erfare at det personlige pronomen i 1 person entall kan hete jeg (uttales jei), eg, jæ, i eller je og i flertall blir det vi eller me eller OSS. Noe jeg altså oppdaget for en menneskealder siden i Skåbu.

Kjære familien Kvaalen: Tilgi en guttunges harme forlangende at dere skulle snakke norsk. Det var jo akkurat det dere gjorde.

Til slutt et lite forslag til Erna, Siv og Sylvia: Kan vi ikke heller lære flyktningene ENGELSK? Det benyttes jo i økende grad i norsk næringsliv. Også kan de jo lettere overføres til omverdenen.