I den politiske pølsekokeren

Av
DEL

SIGNERTDen engelske historikeren John Dalberg-Acton (1834–1902) skal være opphavsmannen til påstanden «Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt».

Legger man til sitatet som tilskrives den tyske rikskansleren Otto von Bismarck (1815-1898), «Den som vet hvordan politikk og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn», så nærmer man seg en ubehagelig krysspeiling av hvordan det kan oppfattes å være politisk interessert den stadig mer tussmørke høsten 2018.

Det handler om både den internasjonale arenaen, den nasjonale, og nå sannelig meg, også den lokale.

Først, sitatet fra Bismarck har alltid plaget meg dobbelt. Siden noe av det beste jeg vet er røde, danske pølser, med skarp sennep og varmt brød, ledsaget av en kald øl, er det ekstra kjipt å bli minnet på at pølser kan ha noe av det tilsvarende tvilsomme opphavet som politiske oppgjør foretatt på svakt opplyste bakrom.

Men som den svenske sangerinnen Marie Bergman synger, «Ingen kommer undan politiken», det er ikke mulig å stenge denne delen av virkeligheten ute, lukker du øynene og ørene, så kan du være sikker på at du kjenner lukta rive deg i nesa. (Popfact: «Ingen kommer undan politiken» er Ola Magnells oversettelse av Quebec-søstrene Kate & Anna McGarrigles «Complainte pour ste Catherine», å finne på deres glimrende debutalbum fra 1976).

I det jeg skriver dette, tipper det fullstendig for president Donald Trump under en pressekonferanse i Det hvite hus, etter tirsdagens såkalte mid-term-valg, der demokratene erobret flertallet i kongressen. Trump æreskjeller de tilstedeværende på rekke og rad i en verbal røregrøt der utilslørte trusler mot politiske motstandere, rettsapparatet og selvfølgelig prygelknabe nummer en, pressen, hagler.

En seanse for åpne kameraer man aldri har sett maken til tidligere. Der han avbryter seg selv, en trumpsk spesialøvelse, og deklamerer: «Jeg tror jeg er en stor moralsk leder».

Dette altså fra mannen som har hatt advokater ansatt for å rydde opp etter utenomekteskapelige forhold med porno-stjerner og modeller, utstyrt med hundretusener av hysj-dollar i lomma, og som har tatt imot penger fra kriminelle i lyssky eiendomsavtaler i årtier.

Det er nå åpenbart at Trump, verdens mektigste mann, er noe vesentlig annet enn bare en språklig utfordret lystløgner. I innspurten foran dette valget løy han opp mot tretti ganger om dagen, opp fra «bare» fem løgner på vanlige hverdager.

Han er rett og slett helt ute av stand til å snakke sant, og sikrer seg med det en helt spesiell plass i den politiske verdenshistorien. Enhver skrytepåstand fra republikaneren serveres med et bitte lite knippe, nå utslitte og fullstendig devaluerte adjektiv, «fantastic», «amazing», «tremendous».

Lenger sør, i Brasil, har velgerne gått for den kommende presidenten Jair Bolsonaro, som ser ut til å idolisere Trump, og vil markere seg ved å over-trumpe Donald. En pensjonert offiser som bare har marginalt til overs for demokratiet som idé og som ønsker å bringe landet sitt tilbake til tilstandene under militærdiktaturet mellom 1960 og 1980-tallet.

Her hjemme i Furet Værbitt er vi vitne til at statsminister Erna Solberg er villig til å dingle hvilke placebo-innrømmelser som helst foran nesa på det åpenbart alt annet enn krympefrie partiet, KrF. I noe som smaker av en veikryss-på-en-søndag-formiddag-avtale for å sikre seg selv fortsatt makt. I kjølvannet av KrFs vedtak om å gå i regjering sammen med Fremskrittspartiet har Ole Paus havnet i en verbal fight med Sylvi Listhaug, etter en opptreden i Bergen Domkirke. I et innlegg i Bergens Tidende denne uka skriver Ole Paus følgende: ««Fortell meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er.» Jeg antar at det også gjelder for regjeringer. Og jeg antar videre at Erna Solberg er drittlei av å sitte der og si «Alle har rett til en ny sjanse» og «Alle skal ha tilgivelse» hver gang en statsråd fra Frp må forlate regjeringen i skam. Fire stykker er det blitt hittil. Fem hvis du tar med Frps innvandringspolitiske talsmann. Og da har jeg ikke nevnt finansministeren, for hennes sak har ennå ikke nådd Stortingets kontrollkomité.»

Paus avslutter med sedvanlig språklig eleganse; «Sylvi Listhaug forventer en uforbeholden unnskyldning fra meg. Den får hun ikke. Men det er ikke så farlig, hun vet likevel ikke hvordan en uforbeholden unnskyldning ser ut».

Men det politiske pølsemakeriet stopper ikke i Oslo. Etter mange år i lokalpolitikkens skyggedal (inkludert Tistedal) var Halden Arbeiderparti i ferd med å komme seg opp i knestående, til prisen av avskallinger til landets partipolitiske framtid, Pensjonistpartiet. Med noe som kan sees som forbløffende selvsaboterende presisjon volter Halden Arbeiderparti tilbake i intern maktkamp som får anerkjennende nikk fra både Stoltenberg og Jagland.

I denne grimme politiske virkeligheten er det, som alltid, kunsten og musikken som gir trøst. Siden vi allerede er i gang med å høre på Kate & Anna McGarrigles første, må jeg også få anbefale nydelige og vemodige «Heart like a wheel» med den evige poetiske observasjonen; «Some say the heart is just like a wheel, when you bend it, you can´t mend it».

Ha en så god helg som miljøet, samvittigheten og din fritt valgte gud tillater deg.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags