Leser du dette på torsdag formiddag er jeg utenbys i begravelse. Et dødsfall er alltid trist også når man er noenlunde forberedt. Min onkel var forsvunnet inn i sin egen verden, konsekvensen av demens. Vi har en fin tradisjon i det at familie og venner møtes for å ta avskjed med avdøde, samtidig som man støtter de nærmeste i en tung tid.

Det er et paradoks å motta et dødsbudskap akkurat i det man går og ser etter nytt liv i naturen. Gleder seg over hver grønn spire og at det endelig er noen små fargerike blomster som stikker seg fram. En påminnelse som at slik er livet – en blanding av gleder og sorger, av nytt liv og av død.

Og at følelser er en naturlig del av livet.

I vår moderne, teknologiske tidsalder har vi lett for å dyrke gleden, det lyse, det vellykkede. Og at alt skal være så enkelt og perfekt som mulig. Vi smiler til verden og viser bildene som forteller om lykkelige stunder.

Mange som opplever at sine egne liv ikke er akkurat slik, leter etter formelen som kan endre dem slik at de kan få en tilværelse som er fylt av lykke. Noen finner veien til rus, andre søker trylleformelen i tabletter. Det er utrolig at vi har fått begrepet lykkepiller, og at det har blitt slik at «alle» skal ha en diagnose.

Jeg synes det er veldig bra at de som har psykiske lidelser har fått medikamenter som kan dempe eller fjerne disse. Men at tunge følelser, som livets mange krumspring påfører oss skal behandles med piller, synes jeg ikke noe om.

Av egen erfaring vet jeg at den beste medisin, eller motgift, mot negative og destruktive følelser som angst, sinne og sorg er samtale. På 80-tallet ble jeg flere ganger utsatt for væpnet ran i min jobb i Posten, for de aller fleste av oss var samtale med kollegaer og familie den beste terapi. Med kollegaene hadde vi et fellesskap i en opplevd hendelse, også de som ikke var på jobb, mens med familie fikk vi delt det som hadde skjedd og dermed en aksept om at i en periode var følelser og handlingsmønster kanskje endret.

Nå er jeg så heldig å ha kommet med i en lesegruppe der vi tar for oss «7/Seven», stykket der sju kvinner forteller om sine opplevelser i samfunn som undertrykker og mishandler kvinnene. Det er et kurs i kommunikasjon på Frivilligsentralen der vi fordyper oss i teksten disse kvinnene deler med oss. Man forstår at det er mange ting som former hvordan et menneske blir, og vi deler våre egne erfaringer, styrker og svakheter i gruppa samtidig som vi diskuterer det kvinnene har vært utsatt for.

Jeg er fascinert av hvor like vi er i starten av livet. Å få være med de første dagene, månedene og årene av et menneskes liv der utfordrertrang og nysgjerrighet står i fokus. Blikket til babyen som søker rundt, fingrene som vil ha noe å holde i. Muligheten for å dra seg rundt, for så å krabbe og til slutt ta sine første usikre skritt. Herme ordene til det blir et språk. Begynne å spørre hva og hvorfor.

Hvordan man møter denne lærevilligheten tror jeg bidrar mye til den videre utvikling av åssen vi blir som voksne. Samtidig som man må ha rammer, skal man få utfolde seg og utforske nye ting.

Fra min egen barndom har jeg flere eksempler på at ting jeg gjorde som var riktig galt, ble møtt på en måte som jeg nå synes var imponerende. Jeg kan huske episodene men ikke at jeg ble skjelt.

Jeg var ikke så gamle karen da jeg ble funnet i båsen til grisungene der jeg satt på gulvet med en av de i armene. Uforsiktig nok hadde jeg omfavnet den så mye at jeg hadde kvalt den. Det må jo ha vært et ganske stort tap når den ikke vokste opp til slakt, men jeg tror jeg ble forklart at slik kunne jeg ikke gjøre, uten altfor kraftig ordbruk.

Oppveksten på gård der det var like naturlig å se nytt liv bli skapt som at voksne dyr ble sendt til slakteriet, eller avlivet og slaktet på gården har nok bidratt til at jeg både har fått respekt for liv og at død er en konsekvens av livet.

Det har imidlertid ikke gjort det noe enklere når nære familiemedlemmer har gått bort. Å bli voksen medfører at generasjonene før blir gamle og etter hvert dør. Da er det godt å kunne vise følelsene, få gråte i en begravelse, le av morsomme minner, og føle på savnet som egentlig aldri blir borte.

Mens jeg skriver dette forbereder jeg meg på et par dager der følelsene vil svinge. Første møte med tante, søskenbarn og andre familiemedlemmer etter dødsfallet. Samvær hjemme, i kapell, på kirkegården og i etterlag noen korte timer. Med begravelse midt i uka blir det å haste hjem igjen til planlagte gjøremål. Det vil bli både godt og slitsomt.

Men å dele følelser, delta i samtaler og være til stede vil bidra til balanse i livet. Vi trenger både gleder og sorger for å bli hele mennesker som respekterer oss selv og hverandre.