Hva med å kalle den nye fylkeskommunen «Omkjøring»?

Et eksempel: – Mange som kommer kjørende sørfra over grensen ved Svinesund vil raskt måtte forholde seg til nettopp omkjøringer, skriver Tom Skjeklesæther i dagens Signert. Arkivfoto: Tom R. Andreassen

Et eksempel: – Mange som kommer kjørende sørfra over grensen ved Svinesund vil raskt måtte forholde seg til nettopp omkjøringer, skriver Tom Skjeklesæther i dagens Signert. Arkivfoto: Tom R. Andreassen

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

SIGNERTTida er i ferd med å renne ut. Men vi har fortsatt åtte måneder til å ombestemme oss i forhold til hvorvidt den nye fylkes-sammenslåingen av Østfold, Akershus og Buskerud skal hete Viken.

Det er gode argumenter mot det trøttsomme Viken, store deler av det historiske Viken er ikke med i nye Viken, vesentligst verken Oslo eller Vestfold. Derfor foreslår jeg at den nye fylkeskommunen i stedet kaller seg Omkjøring.

Hovedgrunnen til dette navnevalget er ganske enkelt at dette vil være et navn som har dyp resonans i hvordan svært mange som reiser igjennom disse fylkene opplever virkeligheten.

Siden mange som kommer kjørende sørfra over grensen ved Svinesund raskt vil måtte forholde seg til nettopp omkjøringer, vil altså navnet Omkjøring være en betydelig forenkling. To fluer i en smekk, både stedsnavn og kjøre-instruks på en gang.

Omkjøring er rett og slett et pedagogisk riktig navn. Noe alle vil forstå, både historisk og tilsynelatende til evig tid.

For utlendinger som av uforståelige grunner skulle ha forvillet seg helt opp til Norge, vil Omkjøring også lett kunne oversettes til fire korte, og lettfattelige, navn på henholdsvis engelsk (Detour), fransk (Détour), tysk (Umweg) og spansk (Desuío). Noe som bare kan oppfattes som et positivt grep mens gjestene til et av verdens rikeste land i løpet av den første timen i landet (eller to, avhengig av omkjøringene) har blitt hilst med hele tre velkommen-regninger servert med hvite blinkende kors.

Jeg flyttet tilbake til Halden for 20 år siden, etter å ha vært bosatt i Oslo nesten like lenge. Av arbeidsmessige årsaker har det blitt ganske mange kjøreturer Halden-Oslo-Halden. Minst en til to i uka, altså 75 i året, minimum 1.500 til sammen så langt.

I de første årene fant disse kjøreturene sted på en europavei av høyst variabel standard, der kjørehastighetene spratt opp og ned som en jojo.

Tragisk var dette i mange år en vei som var så lite egnet til formålet at den jevnlig kostet menneskeliv eller påførte reisende livsendrende skader.

For drøye ti år siden kunne man åpne den nye firefelts europaveien og kjøreturen fra Svinesund til Oslo ble noe helt annet.

Men det tok ikke lang tid før prosjekt Omkjøring startet. Det innebærer at E6 mellom Oslo og Svinesund så godt som hver natt sperres av og at trafikantene sendes ut på det som oppfattes som endeløse og forvirrende omkjøringer.

Sent på kvelden den 11. april satte vi nesa hjemover etter nok et kvelds-engasjement i hovedstaden. Jeg bad en stille bønn om at vakthavende skytsengel for trafikken i Sør-Norge ville la oss kjøre rett hjem, og at vi således kunne svinge inn i Bjerkeveien rundt midnatt.

Jeg visste selvfølgelig at det ikke skulle bli slik.

Vi kom svært slitne hjem halv to på natta. Da hadde vi nok en gang vært ofre for omkjøringer, denne gangen tre i tallet.

Akkurat denne natta var været på vår side. Med litt uflaks, regn eller snø, kunne kjøreturen ha vært mye verre.

Men vi hadde milevis tråklet oss på et villnis av småveier, som ikke engang er i nærheten av å være egnet for trafikk av dette omfanget. I flere tilfeller er det bare vår lange erfaring som «omkjørings-ofre» som gjør at vi finner veien. Å påstå at skiltingen ofte er svært mangelfull, er et understatement. Det velkjente norske skilt-prinsippet «Vet du ikke hvor du er, så har du ikke noe her å gjøre» er mye i bruk. Vi noterte oss et østeuropeisk vogntog som plutselig svinge inn på en stikkvei som knapt var asfaltert. Antakelig prøver han å snu et sted der inne fortsatt.

Vi møtte mange titalls tilsvarende vogntog, som lå faretruende langt over fartsgrensene på 50–60 og 70 kilometer i timen, selvfølgelig for å ta igjen tapt beregnet kjøretid. Hvor mange av dem som ikke er i teknisk forsvarlig stand, eller har sjåfører som av forskjellige årsaker ikke skulle ha sittet bak rattet, er en uhyggelig gjettelek der mens man blendes og blendes av møtende «lysshow».

Kommer ikke ubehaget rullende rett mot deg på småveiene i Akershus og Østfold, så er sjansen stor for at du får en hissig trailersjåfør tett opp i ryggen. Gjerne med blinkende lys og hylende horn. Sjåfører som synes du er en idiot fordi du prøver å holde deg til fartsgrensene. Fartsgrenser som på grunn av trafikktettheten i utgangspunktet ofte er for høye.

At det ikke skjer flere ulykker på disse omkjøringene er ikke noe Statens vegvesen skal smykke seg med.

Jeg er overbevist om at det hadde vært mulig å vedlikeholde firefelts veier som E6 gjennom Østfold og Akershus, uten å sende folk på omkjøringer.

Det er mulig å dele opp veiene i to, sette hastighetene betydelig ned der det kjøres og få jobben gjort på den avsperrede delen. Det var slik de gjorde det på Interstate-veiene i Texas da jeg bodde der på 1990-tallet.

Når jeg i tillegg tenker over hvor mye unødvendig forurensning jeg har forårsaket mens jeg har befunnet meg på alle disse omkjøringene, er det nesten slik at skoleungdommene burde ha skulket en ekstra dag og demonstrert bare utenfor mitt hus.

TOM SKJEKLESÆTHER

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags