Fire helter, Stones – og en «valp»

HERMAN I HOCKEY: – Etterpå satt Herman i hockey hver gang vi kjørte ned den lille bakken og med et stort smil om munnen, skriver Jens Erik Mjølnerød i dagens Signert. Foto: PRIVAT

HERMAN I HOCKEY: – Etterpå satt Herman i hockey hver gang vi kjørte ned den lille bakken og med et stort smil om munnen, skriver Jens Erik Mjølnerød i dagens Signert. Foto: PRIVAT

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

SIGNERT 

«Når heltene blir trette», var tittelen på en av de siste bøkene om Morgan Kane. Beskrevet av Kjell Hallbing, alias Louis Masterson, som skrev 83 bøker om «Norges» mest berømte leiemorder, Texas Ranger og US Marshall på 60-70-tallet. Mannen som alltid satt med ryggen mot veggen i alle kneiper han besøkte, og som ikke likte verken grønnsaker eller melk. Det var vemodig når forfatteren avsluttet kapittelet om Morgan Kane. At han likevel fungerte som et slags forbilde i en viss periode av livet, kan man kanskje sette et spørsmålstegn ved.

Jo Nesbø, forfatter til Harry Hole bøkene, signaliserer også at det snart er slutt for Harry. Den første Hole-romanen ble utgitt i 1997 og siden har det gått slag i slag. Jo Nesbø har skapt en verdenssuksess med sin alkoholiserte politifigur som alltid løser de vanskelige sakene. Jeg kommer til å savne Hole den dag han legger inn årene.

På idrettssiden har vi Ole Einar Bjørndalen. En «gammel» helt, som har hatt en eventyrlig karriere og som nå dessverre har lagt opp. Jeg skulle gjerne sett at eventyret kunne vart litt lenger for denne legenden i internasjonal skiskyting.

Vi kommer selvsagt heller ikke utenom Marit Bjørgen. Verdens beste vinterolympier gjennom alle tider. Marit Bjørgen som delvis ble avskrevet i yngre alder, på grunn av en kropp som ikke ble vurdert som optimal for langrenn. Hvor feil kunne man ta! Jeg må jo også innrømme at jeg felte noen tårer da Marit ble hyllet på NRK i forrige uke sammen med sine lagvenninner etter at hun annonserte at hun gir seg. En fantastisk idrettsutøver.

Mitt favorittband består av musikere som er såpass opp i årene at de alle kunne vært min far og at jeg automatisk føler meg som den guttungen jeg alltid har vært. Når jeg lytter til «Paint it black» og «Satisfaction», er det fort gjort å glemme sin egen alder egentlig. Man er nesten tilbake på gutterommet og man ser for seg Mick Jagger vrikke rundt med hylende fans overalt.

Disse «heltene» er eksempler på figurer og rollemodeller som preger våre liv. Det å ha slike frontfigurer som er med oss over en lengre periode, medfører at man selv identifiserer seg med dem og man kjenner en form for evig ungdom sammen med dem. Helt til de gir seg og ikke henger med lenger. Det er kanskje da man plutselig kjenner at alderen tross alt har gjort noe med en selv også. Det blir på en måte et trinn opp på aldersstigen for en selv og at man blir litt forlatt av dem som har vært der som idol»for deg i mange år.

I hele påsken var vi så heldig å ha besøk av barnebarnet Herman. Han er en vilter krabat på 19 måneder og har ofte et lurt glimt i øyet. Herman hadde med seg mammaen, pappaen og en lillesøster på tre uker også.

Tidligere i vinter kjøpte jeg et par langrennsstøvler til ham. Et par svarte og røde Madshus-støvler som var nesten lik mine egne. Senere fant jeg et par svarte og gule Fisherski med bindinger ferdig montert, for øvrig også nesten like mine ski.

I påskeferien var selvsagt ski og støvler på plass, både for morfar og vesle Herman. Vi dro akebrett, kjørte sparkstøtting og prøvde selvsagt skia. Vi bygde snøtunneler, lagde iglo, luftet hunden sammen og klatret opp på hyttetaket i snøkaoset. Vi delte hodepute om natta, og vi var tidlig oppe om morgenen for å lage frokost til resten av familien.

Herman kan ikke si mange ord ennå, men da jeg spurte om vi skulle ta fram skistøvlene, ble de hentet med en gang. En liten tass skjønner mer enn man skulle tro. Vi gikk litt på ski hver dag. Alt i passelige doser uten å bli lei. Et høydepunkt var en av disse småturene, hvor jeg dyttet ham ned en liten bakke, og han sklir framover. Mormor som er ivrig med å filme, bøyer seg ned i en sittestilling for å komme lavt nok for å ta bilder. Det ser Herman og setter seg også ned i hockey, får et lavt tyngdepunkt og glir av gårde. Etterpå satt han i hockey hver gang vi kjørte ned den lille bakken og med et stort smil om munnen.

Barns evne til å herme og etterligne andre er udiskutable. Når vi for eksempel spiste middag og jeg vippet opp tallerken for å få med meg all sausen, gjorde han det samme. Og nesten all maten triller av tallerken selvsagt.

Nå er det plutselig en selv som er rollemodell for en liten «valp», som naturlig har et meget sterkt behov for å lære og tilegne seg ferdigheter. Små barn lærer av det man ser og opplever og lærekurven er meget bratt. I en viss alder tror jeg nesten de ikke kan få nok av positiv stimuli.

Da er det ikke så farlig at de gamle heltene gir seg og blir borte. Jeg er glad for at jeg nå har en ekstra grunn til å leke videre i livet. Så kanskje jeg også kan bli en gammel «helt» for noen, og samtidig være litt guttunge på kjøpet. Alderdommen er enklere å akseptere da.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken