Redselsfullt og rettsløst

Ingela Nøding

Ingela Nøding

DEL

Signert

Ingela Nøding, gjesteskribent

En politimann dømmes til landets strengeste straff for å hjelpe til med å smugle hasj til Norge. En mor slår sin sønn og datter på fem og seks år med sko og belte i åtte år. Hun blir dømt til seks måneders fengsel, men får fire måneders strafferabatt. I 2016 fikk en bonde ett år og to måneders fengsel for å ha sultet 92 husdyr til døde.

Vi må begynne å snakke om forbrytelse og straff her til lands.

Politiet skal selvsagt dømmes strengt for korrupsjon, vi er avhengige av å kunne stole på at lovens håndhevere er til å stole på. Men Eirik Jensen-saken er likevel etter mitt syn et hårreisende eksempel på hvor skakkjørt straffeutmåling i norsk rett er. Når vi etter hvert vet hvor lite skade hasj påfører samfunn og enkeltindivider sammenlignet med vold, drap og voldtekter, blir det nærmest mørkt parodisk å reflektere over at samfunnet legger Eirik Jensens liv i grus, mens folk som dæljer løs på småbarn og lar dyra sine langsomt dø innesperret i sult og avføring blir tildelt noen skarve måneder bak murene.

NRK publiserte i februar i år en kartlegging av straffereduksjon fra 2013–2018 for foreldre som har mishandlet egne barn. Det er derfra eksempelet over er hentet. Dette er forstemmende lesning. Foreldre som dytter barnas hode i do, tar kvelertak på dem og truer dem med kniv, får straffereduksjon på allerede latterlig lave dommer fordi retten mener at politiets somling er brudd på menneskerettighetene. Forbrytere skal nemlig få «rettergang innen rimelig tid». Hva ofrene trenger er åpenbart av mindre betydning. Deres liv overskygges totalt av denne himmelropende urettferdigheten som vi som samfunn fremdeles ikke evner å gjøre noe med.

Nederst på rangstigen av voldsforbrytelser finner vi dyremishandling. Vi skal ikke lenger enn til Moss for å finne saken der seks personer er dømt «for blant annet å flere ganger ha plassert villsvin, tamrotter, kaniner og grevlinger i en innhegning uten fluktmuligheter. Deretter ble det sendt inn hunder som angrep og bet dyrene i hjel,» ifølge NTB. «-Dommen er hårreisende streng,» mente forsvareren om de to og et halvt årene hovedmannen fikk, «særlig hvis man sammenligner den med straffeutmåling på andre rettsområder som vold mot mennesker og barn». Ja vel. Det er vel snarere et tegn på at strafferammen for vold generelt er så skamløst lav at du nærmest kan tillate deg hva som helst mot hvem som helst og ikke risikere mer enn et drøyt «friår» i fengsel.

Men Eirik Jensen-saken er likevel etter mitt syn et hårreisende eksempel på hvor skakkjørt straffeutmåling i norsk rett er.

Strafferammene for overgrep mot barn og for voldtekt har heldigvis vært noe debattert de siste årene, uten at straffeutmålingene på langt nær er kommet på det nivået de bør være. Tatt i betraktning at det vanligste er å frifinnes (voldtekt) eller slippe ut i god tid før din tilmålte tid er sonet (overgrep), med mindre du er idømt forvaring, er det gode sjanser for at du kan vandre rundt og forgripe deg på nytt etter noen få år.

Jeg har ingen svar på hva ideelle straffer burde være. Og jeg erkjenner at rettssikkerhet er viktig, at voldtekter ofte har få vitner og derfor er vanskelige å bevise, at det ikke finnes noen effektiv terapi mot pedofili. Jeg mener likevel at du med dagens straffenivå risikerer altfor lite ved å pine og ødelegge livene til de svakeste i samfunnet vårt. Løsningen er ikke å sette ulike offergrupper opp mot hverandre, men å erkjenne at den allmenne rettsfølelse bør være og er skadelidende. Og at straffeutmålingene må opp, uten at det er noen motsetning mellom lang straff og god kriminalomsorg når forbryteren først er bak lås og slå. Før eller siden skal jo vedkommende ut igjen og bør helst ha rukket å endre atferd innen den tid.

INGELA NØDING

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags