«Lonely rider» i den norske fjellheimen

TROLLSTIGEN: Det er spektakulært å kjære motorsykkel opp og ned Trollstigen. På ha-halden.no kan du bli med på deler av den første turen jeg kjørte ned – med kamera festet på toppen av hjelmen. Foto: En vennlig tysk kvinnelig turist

TROLLSTIGEN: Det er spektakulært å kjære motorsykkel opp og ned Trollstigen. På ha-halden.no kan du bli med på deler av den første turen jeg kjørte ned – med kamera festet på toppen av hjelmen. Foto: En vennlig tysk kvinnelig turist

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

SIGNERT Da jeg våknet på hotellrommet i Åndalsnes, skinte sola igjen. Den første tanken som slo meg, var: Jeg må kjøre opp også! Må oppleve det adrenalinrushet en gang til! Og da må jeg jo ned igjen også! Ren bonus!

(Se video lenger ned i saken)

Kvelden før hadde jeg kjørt Trollstigen for første gang. Ned. I duskregn. På min Yamaha FJR 1300. Fremdeles bare med to hjul. Det var flott, spennende, storslått. Rett og slett en opplevelse i vill norsk natur og en haug med hårnålssvinger. Nå gikk det opp for meg at det bare ville ta en times tid å trykke på repeatknappen. Det var det utvilsomt verdt!

Derfor kjørte jeg rett og slett tilbake. Og jeg angret ikke. Jeg fikk det samme rushet. To ganger. Bare nå i solskinn før jeg kjørte videre med et smil om munnen inne i hjelmen.

Jeg har vært på min årlige egotripp. Fem dager på landveien. Mutters alene. Som en «lonely rider». Min bedre halvdel trives ikke like godt på to hjul som meg. Det er en ærlig sak. Men hun lar meg bare dra, hvert år. Når hun så får hjem en blid og fornøyd ektemann, betrakter hun det som «kvalitetssikring av ekteskap» ...

(Saken fortsetter under videoen)

Og grunnen til at jeg smiler er at jeg for mange år siden oppdaget gleden av å kjøre motorsykkel. Og gleden av å oppleve vårt eget land fra setet av en tohjuling. Tro meg; det er annerledes enn å kjøre bil. Du kommer så mye nærmere elementene. Du kjenner sola, vinden, temperaturen – og noen ganger regnet på kroppen. Det må du tåle. Du kjenner at halve Møre og Romsdal lukter gjødsel i juni. Og at en veps blir drept med et smell mot visiret i 80 kilometer i timen.

Norge har en natur fylt med kontraster. Romerikes buede hauglandskap. De vennlige fjellene over Rondane eller Dovre. Til ville og spektakulære Jotunheimen og vakre steder i Nord-Norge. Mye av Norge er urørt fremdeles. Vi har god plass, og vi har mye å sette pris på. Det gjør jeg på motorsykkeltur.

Og jeg er ikke alene om å sette pris på det. Motorsyklister på tur har en herlig «vi-følelse». Vi hilser på hverandre på landeveien. Og når vi tar en rast, kommer vi alltid i snakk med hverandre om hvor vi har vært, hvor vi skal, og hva vi har opplevd av vær og vind. Og vi avslutter alltid med replikken: – Kjør forsiktig!

I år ble turen på 1.675 kilometer. Gjennom åtte fylker. I veldig vekslende vær. Fra Halden til Kaupanger ved Sogndal. Så over Stryn, Geiranger og ned Trollstigen til Åndalsnes. Så til Molde, Atlanterhavsvegen, Kristiansund, Sunndalsøra og til Oppdal. Planen var å kjøre til Trysil, men da kom regnet og tok meg. 35 mil i øs pøs hele dagen er bedre i bil enn på MC. Så det ble en hviledag med Jo Nesbø og Harry Hole i regnværet på Oppdal i stedet.

Siste etappe ble E6. DDEs udødelige klassiker sang i øregangene, og jeg ble ikke kvitt`n. Det er ikke like moro. Like etter Kløfta kjørte jeg derfor om Fetsund og Indre Østfold. Det var bedre. På motorsykkeltur er det ikke viktigst å ta den raskeste veien. Selve turen er selve målet.

Og neste år blir den ny tur. Helt sikkert!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken