«Du har ei bløtkake på hodet!»

OPPFØLGING: – Vi MÅ følge med på hva barna våre gjør! Vi må snakke med dem, vi må gå inn og se på barnas aktiviteter på sosiale medier og vi må bry oss. Illustrasjonsfoto: PRIVAT

OPPFØLGING: – Vi MÅ følge med på hva barna våre gjør! Vi må snakke med dem, vi må gå inn og se på barnas aktiviteter på sosiale medier og vi må bry oss. Illustrasjonsfoto: PRIVAT Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

SIGNERT «I dag var det en gutt på skolen som sparka i ranselen min og sa dumme ting til meg», fortalte sjuåringen min med tårer i øynene i det ho skulle legge seg.

«Jeg sier dumme ting hver eneste dag jeg,» sa jeg til henne.

«Ja, men du prøver å være morsom. Han gutten prøvde ikke å være morsom, han ville bare være slem!»

Ungen var skikkelig lei seg og jeg tok henne på fanget og stilte spørsmål om hvem og hva og hvordan – og om ingen voksne hadde sett det.

Hun fortalte om en lærer-assistent som hadde sett det uten å gjøre noe som helst.

Jeg kjente sinnet stige i meg og jeg fikk bilder i hodet av at jeg fillerista den lille djevel- ungen. Man kan bli blindet av raseri når det handler om urett begått mot sine egne barn. Man kommer i kontakt med sider av seg selv man ikke har spesielt lyst til å bli kjent med – langt mindre dyrke fram.

Jeg har en kompis. Han har to sønner. For noen uker siden brøt yngstemann fullstendig sammen. Han nektet å gå på skolen. Han hatet skolen. Han hatet elevene. Han hatet lærerne. Og han hatet seg selv.

Min kompis er en smart fyr med høy sosial kompetanse, mye kunnskap og en utsøkt sans for humor. Han er en ressurs i lokalmiljøet og har et stort og godt nettverk. De bor på et lite sted og alle vet hvem de er. Barna deltar i fritidsaktiviteter og er med i flere idrettslag. En dag klarte ikke den lille kroppen å holde på den forferdelige hemmeligheten. Han fortalte at mobbingen har pågått i nærmere ti år – helt siden barnehagen. Ingen voksne har registrert det. INGEN!

Selv har han gjort miner til slett spill i alle disse årene. Han har ikke fortalt noen om det. Når det har vært skriftlige undersøkelser om miljøet på skolen, har han alltid svart at alt er bra og at han trives. Den dagen alt raste sa han at han ikke ville leve lenger. Han skulle sulte seg til døde sa han. Han er 12 år.

Etter at jeg hadde tøylet sinnet mitt, sendte jeg en e-post til læreren til andreklassingen min. Jeg fortalte henne konkret om hva som hadde skjedd, hvordan min datter hadde reagert, at jeg egentlig var rasende men at jeg ønsket en kvalifisert samtale om mulige løsninger.

Kontaktlæreren svarte med en gang, og skrev at hun skulle sette inn flere tiltak. Dagen etter sier minsten at læreren hadde snakket med klassen om hvordan man skulle oppføre seg mot hverandre. Hun hadde også snakket med min datter på tomannshånd. Etter en uke ringte kontaktlæreren tilbake og vi konkluderte med at tiltakene hadde virket. Ungen var blid som ei sol. Ingen hadde vært ufine mot noen. Læreren takket for at jeg hadde tatt kontakt, og jeg takket henne for en forbilledlig håndtering av denne saken.

Jeg kan huske at jeg ikke var spesielt snill mot jentene da jeg gikk på skolen. Da vi var på leirskole ble jeg tatt til side av en lærer som fortalte meg at jeg måtte oppføre meg bedre mot jentene. Jeg husker at jeg ikke hadde den minste forståelse for hva han snakket om. Ikke hadde jeg respekt for ham heller. Tvert imot så satt jeg og gjorde grimaser til de andre gutta i klassen som hadde klatret opp til et vindu. Uten at læreren så det sto de bak ryggen hans og kikket inn. Jeg var rett og slett blottet for empati. Jeg husker at jeg noen ganger spurte jenter om vi skulle være kjærester, og hvis de svarte ja, så sa jeg at jeg bare tullet. Ikke at det skjedde så ofte at de svarte ja altså ... men likevel.

Når jeg tenker tilbake så tror jeg rett og slett at min hjerne ikke var nok utviklet til å forstå at jeg, lille ubetydelige meg, kunne ha en effekt på andre mennesker.

Jeg tror at de aller fleste har fått slengt noe etter seg som aldri har blitt glemt. Ord som har såret. Barndomsminne: Jeg står i en grøft (jeg sto alltid i en grøft ...) Noen naboer hadde besøk og de hadde barn på min alder. I leken ble vi sikkert uenige om noe, og en unge sa til meg at det så ut som om jeg hadde ei bløtkake på hodet ... Jeg hadde helt hvitt hår da jeg var liten. Jeg ble lei meg. Jeg var helt utrøstelig. Den kommentaren gjorde vondt i lang tid og den brant seg inn i hukommelsen min. Den tilsynelatende ubetydelige slengbemerkningen gjorde at jeg ble bevisst mitt eget utseende for aller første gang. Og jeg husker at det kom som et sjokk på meg.

Hvordan det gikk med min kompis sin sønn? Det ble en skikkelig oppvask. Gutten ble tatt ut av skolen i noen uker og fikk undervisning hjemme. Faren ble sykemeldt fra jobben mens det sto på, og da gutten begynte på skolen igjen var foreldrene til stede og observerte. Det ble arrangert foreldremøte hvor mobbernes foresatte også var til stede. Det virker som om det går bra nå, men selvsagt har gutten fått et arr på sjela si.

Når dette skrives blir det rullet opp en sak i min eldste datters klasse. Hun går på sjuende trinn. Der har noen elever mobbet andre elever via sosiale medier slik at ei jente har måttet bytte skole. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si, men vi MÅ følge med på hva barna våre gjør! Vi må snakke med dem, vi må gå inn og se på barnas aktiviteter på sosiale medier og vi må bry oss.

Og til alle som har vært utsatt for en ubehagelig kommentar fra meg, bevisst eller ubevisst – i går eller for 40 år siden; ring meg på 480 06 166 så skal jeg gjøre alt jeg kan for å gjøre bot!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken