Fascinasjon til ettertanke

«WORLD WIDE WEB»: I dagens Signert drodler Jens Erik Mjølnerød omkring fenomenet alle fine og litt skumle muligheter som finnes på internett. Illustrasjonsfoto: Colourbox

«WORLD WIDE WEB»: I dagens Signert drodler Jens Erik Mjølnerød omkring fenomenet alle fine og litt skumle muligheter som finnes på internett. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Av
DEL

SIGNERTDet er torsdag og klokka er kvart på seks på ettermiddagen. Jeg har akkurat satt meg i bilen, etter en kjapp middag og kjørt omtrent 60 sekunder hjemmefra. Da dukker en melding opp på mobiltelefonen: Det er 10 minutter til Høiås sportshytte – ta Høiåsveien! Jeg hadde ingen registrert avtale i min kalender på Høiås denne kvelden, men det stemte jo allikevel. Jeg skulle nettopp til Høiås for å trene, ta badstue og en kopp kaffe i godt sosialt selskap. Google vet tydeligvis mer om meg enn jeg kanskje er villig til å innrømme. Mitt ukemønster er ofte en tur til Høiås på torsdager, noe Google enkelt fanger opp.

Tidlig en morgen for et par uker siden var det kuldegrader, og frosset is på bilen. Jeg gikk ut og startet den opp for å få litt varme på ruta, mens jeg tok en kjapp frokost. I det jeg setter meg ned ved frokostbordet dukker meldinga opp på telefonen, «47 min til jobben, ta E6, det er lite trafikk». Nok et mønster på hva jeg pleier å gjøre, som google tydeligvis har god kontroll over. Bare fordi jeg startet bilen og Bluetooth på bilradioen ble aktivisert.

Her om dagen var jeg innom en bilforhandler for å hente bilen etter service. Samtidig ble det snakk om ny bil. Resultatet ble en kjapp prøvetur ut til Høk og tilbake. Det endte med et tilbud og en verdifastsettelse av den gamle kjerra. 2–3 dager etterpå dukker så en reklameannonse på den aktuelle bilmodellen på både VGs og Halden Arbeiderblads nettsider. Min interesse for den prøvekjørte bilmodellen er snappet opp i den store informasjonsjungelen, og plasserer riktig annonse rett foran nesa mi. Det samme skjedde for øvrig for kona. Enden på visa ble bestilling og ny bil til jul, en liten elektrisk modell som pendlerbil til Moss.

Vi legger igjen digitale spor overalt i det enorme internettet. Med intelligente algoritmer som tolker din og min informasjon, kan aktører tilpasse hva som blir presentert deg via nettet.

I helga var vi på besøk hos datter og svigersønn i Oslo, det vil si vi var barnevakter for to smårollinger. På kjøkkenhylla sto en liten duppeditt som ga lyd fra seg fra tid til annen. Den lød navnet Google og jeg kunne snakke til den. Jeg spurte den hvem som vant Premier League i 2010. Kjapt kom svaret, Chelsea foran Manchester United! Man kunne spørre om det meste og svarene trillet ut. Dingsen kostet ikke mer enn en 500-lapp og funket også som en radio. Snart bestiller jeg vel muntlig en gourmetmiddag mens jeg ligger i badekaret og den blir fraktet hjem til meg i en flygende drone. Jeg ser for meg de små «romskipene» suse rundt i lav høyde med leveranser av både ditt og datt.

Da jeg begynte å jobbe med IT for over 30 år siden, var verden annerledes. Ingen internett, ingen Facebook og ingen visste hva sosiale medier betydde. Begrepet var vel ikke oppfunnet, i hvert ikke i digital utgave. Og det var ingen digitale spor vi trengte å bekymre oss for. Men vi visste at det var noe som het «Datatilsynet» allerede den gang, og det var en viss kontroll faktisk.

Det er i dag lagt sterke føringer og krav til leverandører av IT-tjenester om at de må innhente tillatelse for å sende informasjon direkte til potensielle kunder. Ifølge regelverket er det ikke bare å sende ut reklame i vilden sky lenger, men man skal ha et samtykke. Jeg legger merke til at jeg selv er kjapp med å gi et slikt samtykke, eller i hvert fall akseptere nettsiders ønske om min aksept på at informasjonskapsler kan lagres på min mobil, nettbrett eller PC. Dersom man ikke aksepterer, kommer man rett og slett ikke inn på den aktuelle nettsiden. Og da blir det til at man lar det stå til svært mange ganger. Kanskje litt slapp holdning fra min side enkelte ganger.

Jeg ble for øvrig beskyldt av kona her forleden om å ha plantet en resultat-APP på hennes mobil. Det som skjedde var at det popper opp en melding på skjermen hver gang Leeds United spiller. Hun fikk plutselig beskjed at nå var det kampstart og følgelig et pling hver gang det ble scoret mål. Kona påsto hardnakket å ikke ha valgt dette selv, og jeg fikk selvsagt skylda. Egentlig tror jeg vel hun er selvforskyldt, men trolig ikke vært helt oppmerksom på hva hun har sagt ja til.

Utfordringen med datasystemer og utstyr er at det ofte ligger algoritmer og beregninger bak resultatene som ikke er håndfaste og synlige. Jeg husker jeg programmerte et enkelt spill en gang som jeg ikke kunne tape, dersom jeg startet på riktig måte. Det var kun til husbruk, men hadde moro med mine nærmeste en liten stund husker jeg. Verden er jo full av lurifakser, så det gjelder å være litt skeptisk fra tid til annen.

Forrige søndag løp jeg for øvrig en tur fra Aremark til Høiås over Håkenbyfjellet langs Rivestien. Med mobilen i lomma kunne kona se hvor langt jeg var til enhver tid. Selv hadde jeg en smartklokke som målte puls, fart, skrittlengde og nøyaktig hvor langt jeg hadde løpt.

Jeg er takknemlig så lenge jeg kan holde i gang og ikke minst skjønne noe av det digitale konglomerat av tjenester og produkter. Det skal dog innrømmes at alderen gjør at man blir litt tråkkere i svingene, både med forståelsen av nye IT produkter og ikke minst med farta i skogen.

Så da får det heller gå med å legge igjen et digitalt spor fra tid til annen. Bare innholdet i det man holder på med er ekte, som for eksempel badstue og vaffel på Høiås

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags