«Da hvisket hun: Andersen! Hvor og når skal vi elske?»

I en tynn tråd: – Det var heller et menneske som innså at livet hang i en tynnere tråd enn før, men som holdt drømmen levende. Hva hun fantaserte om der i sitt livs aften, fikk jeg aldri vite, skriver Bjørn Andersen. Foto: PRIVAT

I en tynn tråd: – Det var heller et menneske som innså at livet hang i en tynnere tråd enn før, men som holdt drømmen levende. Hva hun fantaserte om der i sitt livs aften, fikk jeg aldri vite, skriver Bjørn Andersen. Foto: PRIVAT

Av
DEL

SIGNERTI en årrekke falt det i mitt lodd – som vi sa i gamle dager, å ha min gange – som vi også sa før, på et eldresenter. Der satt de da, alle de som i sin tid hadde brukt disse vendingene i dagligtalen. De som hadde lagt et langt liv bak seg, og levde i uvisshet om hvor mye som gjenstod. En uvisshet de forsåvidt kunne dele med alle oss besøkende også.

Flere av dem var gamle kunder, så det ble ofte en liten runde fra bord til bord.

En dag, da det var få ved de andre bordene, vinket en dame jeg hadde kjent i mange år til meg, og gjorde tegn på at hun hadde noe hun ville fortelle. Jeg gikk bort til rullestolen hennes og bøyde meg ned.

Da hvisket hun inn i øret mitt: «Andersen! Hvor og når skal vi elske?»

Det spørsmålet har jeg ikke fått så alt for mange ganger i livet fra den store flokken av kunder, men jeg beholdt masken, og svarte: «Det skal vi nok finne ut av!»

Hun smilte tilfreds og sank tilbake i stolens puter.

De neste gangene vi møttes, smilte hun lurt. Hvor stor forventningen var er ikke godt å si, men vi hadde en hemmelighet sammen. Bare vi to.

Var det ingen andre enn oss i oppholdsrommet, hendte det at hun tok opp emnet igjen, og jeg varierte svarene så godt jeg kunne. En gang, det var midtvinters, tok hun det opp igjen: «Hvor og når skal vi elske?» Jeg forklarte da at det ikke var så godt inne på hennes rom, for der løp personalet ut og inn. Ute hadde nettopp sneen lavet ned, så der var det heller ikke ideelt. Hadde hun et forslag? Humor manglet hun ikke, så hun lo godt og mente at det nok var bedre å vente til våren.

Dette er ikke historien om en eldre dame som på vei inn i senilitetens mørke hadde latt alle hemninger fare. Det var heller et menneske som innså at livet hang i en tynnere tråd enn før, men som holdt drømmen levende. Hva hun fantaserte om der i sitt livs aften, fikk jeg aldri vite. Det var kanskje et minne om en lørdagsdans på Refne og en tur hånd i hånd ute under de store trærne der fargede lykter hang fra grenene? Eller et kinobesøk i mørket mens fru Moe hamret løs på klaveret og Rudolph Valentinos mørke øyne boret seg inn i den skjønnheten han holdt i sine armer? Et kyss ved porten?

Der hun satt lenket til en stol gjenoppstod minnene om egen ungdom og voksentid. Om realisert elskov. Mannen hennes hadde gått før henne, og barna snakker man ikke med om slike ting.

Så hvorfor da ikke med sin gamle bokhandler? Han som, for alt jeg vet, kanskje ved noen anledninger hadde truffet blink da han anbefalte henne en bok som hun alene kunne gå inn i og drømme seg bort med.

Bjørn Andersen

Bjørn Andersen

Kanskje var det Gunnar Reiss-Andersens vakre dikt Til hjertene:

Glem aldri henne du aldri møtte, –

Som kanskje møter deg etter døden.

Glem aldri henne som kanskje ventet

på å få møte deg hele livet.

Og det som det aldri ble noe av på pleiehjemmet, det blir mellom henne og meg.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags