Sommerjobben

Det er ikke til å stikke under stol at mange eldre sliter med å føle seg alene, skriver den anonyme omsorgsvikaren i dette inlegget.

Det er ikke til å stikke under stol at mange eldre sliter med å føle seg alene, skriver den anonyme omsorgsvikaren i dette inlegget. Foto:

Av
DEL

INNHOGGBildene, møblene, det lille kaffeserviset med hakk i, broderte sengetepper og allværsjakker. Alt tilhører historier til et helt liv av individer med forskjellige identiteter og personligheter. Mennesker med mer livserfaring og minner enn hver og en som tar seg av dem. Mennesker som deg og meg, mennesker som er glad i tingene sine, livet sitt og seg selv. Mennesker som har bygget hus for foreldrene våre, servert mat til søsknene våre og som har all rett til å endelig få tilbake fra samfunnet de har tjent i så mange år. Hva er takken? Å måtte ligge i sengetøy med sin egen urin fordi «det er vaktskifte»?

Det var vår, og eksamen var rett rundt hjørnet. Klassekameratene mine snakket om interail, hovedstaden og sommerjobber. Jeg ønsket å ta et friår, som så mange på den alderen gjerne vil, og valget falt på å søke sommerjobb. Noen uker senere fikk jeg en telefon og jeg fikk sommerjobb i en omsorgsbolig. Jeg var stolt over å ha fått jobben, og foreldrene mine var tydelige på at nå kunne jeg være med på å utgjøre en forskjell. Eldreomsorg hadde alltid engasjert meg, så dette var noe jeg så frem til.

Energien min var på topp og jeg gikk til jobben den første dagen. Jeg fikk god opplæring og kollegaene mine var for det aller meste veldig imøtekommende. Jeg stortrivdes, og til tross for en ganske stor overgang fra min ungdommelige hverdag følte jeg meg dønn ærlig hjemme, og på riktig sted. Det var fint å kunne hjelpe andre mennesker, og det var en enda finere følelse å vite at man kanskje gjorde dagen litt bedre for noen som ikke hadde det så greit. Ukene gikk, jeg ble tryggere på meg selv i arbeidet mitt. Det var ikke før i midten av sommerferien at jeg begynte å innse at noe ikke føltes riktig.

De som har jobbet i helse og omsorg vet at det kommer mange nye sommervikarer i juni/juli-måned. Flere med erfaring, andre like ferske som det jeg var. Noen med ambisjoner, andre som er der av en grunn- at de trenger en eller annen sommerjobb. Det var mye sykdom blant de ansatte. Jeg kan ikke huske én dag hvor alle var tilstede. Hver dag ble et kaos av hvem som måtte ta over hvilke lister, og vi løp om kapp med tiden for å rekke alt vi skulle gjøre. Besøkene hos beboerne ble kortere og kortere, og den dårlige samvittigheten ble større og større.

En dag ble en kollega snakket til foran oss andre i lunsjen. Han brukte for lang tid på morgenstellet og måtte klare å holde tiden «som oss andre». «Hvordan skal jeg rekke å hjelpe til med dusj hos 5 personer, kle de for dagen, og lage frokost før klokken ni?». Det er som det er, fikk han som svar. Det var nok fler enn meg som ville uttrykke den samme frustrasjonen, men ingen sa noe.

Istedenfor kastet vi i oss lunsjen og løp videre for å dele ut noe som kan minne om gjørme til middag.

Min mormor og bestefar har alltid laget gode middager. Ja er det én ting de er gode på så er det å gjøre middagen til høydepunktet for dagen. «Det var godt», avslutter alltid bestefar middagen med å si. Nå er mine besteforeldre privilegerte nok til å kunne bo hjemme og lage sin egen middag, og det er jeg enormt takknemlig for. Jeg er så takknemlig for at de ikke går og gleder seg til middagen kun for å bli servert en tørr røre av en masseprodusert skuffelse. Middagen var ofte så skuffende at beboere ikke ville ha middag og heller vente til kveldsmaten ved neste vaktskifte. De forsvant inn i leilighetene sine og startet en ny runde med å titte på klokka i ensomhet.

Det er ikke til å stikke under stol at mange eldre sliter med å føle seg alene. Selv kan jeg føle meg ensom til tider, men privilegert som jeg er så har jeg friske bein som kan ta meg steder for å møte kjente. For flere av beboerne var ansatte de eneste de ville se for dagen. Noen ville ha fred, så et kort besøk var akkurat det de trengte, imens andre lot deg nesten ikke gå og grep fast i muligheten til litt sosialt selskap. Mennesker er flokkdyr, vi har det aller best i selskap med andre. Det skar i hjertet hver gang jeg ble spurt om å kunne være så snill å bli noen minutter til. Det å måtte si pent nei, at man dessverre ikke har tid, det føltes umenneskelig når du visste at personen slet med angst og uro.

Når du visste at han eller hun ikke skulle se noen igjen før kveldsstellet. Det begynte å bli overveldende og de fleste dagene jeg gikk hjem, gikk jeg hjem med følelsen av å ikke ha prestert slik jeg ville.

Det begynte å gå på autopilot. God morgen, opp fra sengen, inn på toalettet for en hva jeg vil kalle «kattevask», inn i klærne, hva vil du ha på brødskiven, hva vil du se på på TV, og ha det bra. Det er klart man skal distansere seg litt fra det hele og ikke bli for personlig, men hvor går egentlig grensen mellom å distansere seg og å være direkte kald? Det var slik jeg følte meg på jobb, og det stred imot hvordan jeg opplever meg selv som person og mine verdier. Når jeg ser det nå handlet det ikke om prestasjon eller mangel på en god arbeidsmoral. Nå kan jeg se at jeg gjorde det beste jeg kunne i forhold til hvordan arbeidsdagen var lagt opp. Jeg vil ikke si at arbeidsgiverne mine gjorde en dårlig jobb, for i bunn og grunn er det systemet som svikter.

Da jeg var yngre, assosierte jeg pensjonister med syden, hvile, ro og en pust i bakken. Nå tenker jeg på ensomheten, dehumanisering, urettferdigheten, og sviket. Jeg vil ikke se besteforeldrene mine forsvinne inn i systemet på den måten. Jeg vil ikke at noen skal det. Når jeg ser på barnet mitt er det vanskelig å tenke at en dag skal hun også bli gammel, og at jeg ikke skal være der for å beskytte henne fra dette. Jeg håper at de skifter på sengen hennes, at hennes barn kjøper noe annet enn Fjordland risengrynsgrøt til henne, at hun får dusjet oftere enn én ussel dag i uken, at leiligheten hennes lukter av gamle møbler og ikke gammel urin, at sommervikarene genuint bryr seg, og at det er flere som brenner for rettferdigheten i faste stillinger.

Forstå meg rett i all denne refleksjonen. Det var ikke bare triste syn, det var også fine. Ofte flere fine syn enn triste, men det var trist oftere enn det skal være. Det var for det aller meste dyktige og dedikerte ansatte, og majoriteten av beboerne hadde det fint utifra sin situasjon. Likevel, noen få år senere, klarer jeg ikke å legge det fra meg og jeg håper at du som leser dette kan begynne å se på de eldre som du ser på deg selv- en helt vanlig og ekte person.

Ærlig tror jeg ikke at det har skjedd mye forandringer på de få årene siden jeg gikk der i gangene, men jeg kan ta feil. Det er alltid rom for forbedring, og jeg skal bruke stemmeretten min ved valget til å forhåpentligvis utgjøre den forskjellen jeg ville da jeg var 19.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags