– Det er uetisk å late som

ETIKK:  Etiske retningslinjer for politikere kan gi et godt inntrykk, men er det riktig når de ikke får noen konsekvenser? spør Holm-Olsen

ETIKK: Etiske retningslinjer for politikere kan gi et godt inntrykk, men er det riktig når de ikke får noen konsekvenser? spør Holm-Olsen

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Meninger

Etikk for folkevalgte

Redaktøren ber i sin leder lørdag 10.09.16 om at de etiske retningslinjene i kommunen skal gjelde alle, også for folkevalgte. Han viser til lokaldemokratiet i Halden har en frynsete historie.

Per i dag har vi etiske retningslinjer for folkevalgte i Halden, som ble vedtatt i 18.06.97. De er ikke opphevet.

De gjaldt i en periode, hvor det var forholdsvis mye støy omkring folkevalgte i Halden. De gjelder fortsatt. Det er altså feil, når det vinkles som om kommunen ikke har vedtatt etiske retningslinjer for folkevalgte – det riktige er at vi ikke har vedtatt å endre dem. 

En helt annen sak er – har de etiske retningslinjene noen faktisk betydning – og dersom svaret er nei – er det da etisk å vedta nye slike for å skape inntrykk av at noe eksister uten at det er reelt?

Høyre har vedtatt etiske retningslinjer for sine medlemmer – herunder da også de folkevalgte. Disse håndheves av styret i partiet – ikke av rådmannen.

Utfordringen med etiske retningslinjer generelt, er at det i forvaltningen eksister to typer: Det ene er påbud, som egentlig ikke er etiske retningslinjer i ordets rette forstand, men tvert i mot er saksbehandlingsregler.

Domstollovens regler om etiske retningslinjer for advokater, er et slikt eksempel. Det er i regelverket inntatt sanksjonsmuligheter, der det brytes mot disse reglene. Disse «etiske retningslinjene» kunne med fordel endret navnt til «saksbehandlingsregler» eller lignende.

Etiske retningslinjer for ansatte i kommunen har sanksjonsmulighet, gjennom at brudd på disse kan lede til personalsak for den ansatte. De er således egentlig strengt tatt ikke etiske retningslinjer, men en instruks om hvordan arbeid og lojalitet i arbeidsforhold skal utføres.

De kunne også likesågodt hete «arbeidsinstruks». De kunne kanskje med fordel hatt et annet navn enn etiske retningslinjer, også for å synliggjøre at det ikke er snakk om en ønsket norm arbeidsgiver ønsker at de ansatte bør følge – det er snakk om arbeidsinstruks som ansatte er pålagt å følge.

I ytterste konsekvens kan en ansatt miste jobben, om han/hun bryter de etiske retninslinjene til kommunen.

Etiske retniningslinjer for folkevalgte, har ingen sanksjonsmuligheter utover at de kan påpekes for å så tvil om moralen hos den enkelte folkevalgte. Utfordringen med det, er at de etiske retningslinjene da kan brukes som et maktmiddel i en presumtivt uetisk politisk valgkamp.

Etiske retningslinjer for folkevalgte, faller derfor inn i en annen kategori enn for ansatte: De vil da være veiledende normer for ønsket adferd – uten sanksjonmuligheter. 

Slik sett er de mer å sammenligne med bibelens normer, enn norske lover: Det finnes ingen sansksjonsmuligheter hos ordfører – derimot finnes det sanksjonsmuligheter gjennom offentligheten og da til syvende og sist gjennom senere valg.

Spørsmålet jeg ønsker at vi først skal drøfte i administrasjonsutvalget er :

  • Hva er rettsgrunnlaget for etiske retningslinjer for folkevalgte, og hvilke reelle konsekvenser har et slik regelverk? 
  • Dersom kommunestyret vedtar nye slike regler – i hvilken grad er de faktisk bindende for den enkelte folkevalgte? 
  • Kan kommunen kreve at folkevalgte forholder seg til reglene? Må den enkelte folkevalgte signere for å bli bundet?
  • I den forbindelse oppstår spørsmålene – hvordan har vi egentlig forholdt oss til de etiske retningslinjene fra 1997 – og er det behov for å endre dem for folkevalgte?

Det er mulig å vinkle denne saken noe annerledes:

Ved å vedta politisk at vi skal ha bestemte etiske retningslinjer for folkevalgte i kommunen, så danner kommunestyret inntryk av å ta dette på det største alvor og å fremme en sak som er lett å være enig i at er viktig.

Det dannes et godt inntrykk, og befolkningen får (kanskje) et litt bedre inntrykk av politikere. Men er det etisk å gjøre det, når man vet at det ikke er sant – fordi man faktisk ikke trenger å følge retningslinjene som sådan?

De delene som er pålagte – er allerede lovregulert andre steder (taushetsplikt osv).

I sin iver etter å opptre politisk korrekt, blir resultatet falsk. Da mener jeg det riktige er å si i fra: Dette er kanskje feil – og vi bør i hvert fall tenke oss om en gang til. Men det er min private etiske norm:

Det er uetisk å late som.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags