Det er lov å glede seg selv om man er 45 ...

NORWAY CUP: 2005-årgangen til Kvik Halden skal være med på verdens største fotballturnering denne sommeren. Rune Grimstad (bak til høyre) gleder seg til å oppleve Norway Cup igjen.

NORWAY CUP: 2005-årgangen til Kvik Halden skal være med på verdens største fotballturnering denne sommeren. Rune Grimstad (bak til høyre) gleder seg til å oppleve Norway Cup igjen. Foto:

Av

Kviks gutter 2005 er ett av tre lokale lag som skal være med i Norway Cup denne sommeren. Lagleder Rune Grimstad gleder seg minst like mye som 14-åringene som skal spille.

DEL

MeningerLørdag 27. juli starter Norway Cup, verdens største fotballturnering, oppe på Ekebergsletta med et stort show. Mange tusen barn og ungdommer vil være med og bivåne showet, som de har gledet seg lenge til, spinket og spart for å kunne kose seg nettopp denne uka. De fleste har nok trent målrettet for å prikke inn toppformen akkurat denne uka. Målet er jo å vinne, jeg vil også tippe at de fleste over 13 år har tenkt nøye gjennom hårfrisyren og valg av klær og antrekk, det kan jo tenkes at en eller annen flott gutt eller jente ser dit man ønsker at de skal se.

Blant alle disse unge og forventningsfulle fotballspillerne fra hele verden vil det også stå en «gubbe» på 45 år, fint lite hår igjen på hodet, noen kilo for tung, to kunstige hofter og et kranglete kne. Tross det, jeg er helt sikker på at jeg gleder meg like mye som alle de unge. Ja, du gjettet riktig, det er jeg som kommer til å stå midt i haugen av ungdommen under åpningsshowet.

Jeg har allerede og noen timer i forkant installert meg Hallagerbakken skole på Holmlia, luftmadrassen er klar for en uke i klasserom med påfølgende svettelukt, testosteron og hormoner fra 21 fjortenåringer i fri utfoldelse. De skal jeg og et par andre forsøke å holde kontroll på i forhold til å legge seg til oppsatt tid, stå opp igjen dagen etter, få i dem mat, sørge for rett buss til rett bane, oppvarming, gjennomføring av kamp, trøste og rose etter kampslutt, sikkert gi litt kjeft også, passe på telefoner, at alt utstyret blir med til og fra kamp, inn i Ekeberghallen for litt mat blant et par tusen andre, tilbake til skolen og 5 minutter på madrassen før noen av gutta helt sikkert skal inn til sletta igjen. Det er jo tross alt disco og mange deilige damer der som skal sjekkes opp. Oslo by vil jo også by på et par fristelser i form av Tøyenbadet og kino.

Høres dette slitsomt ut? Ja, det blir det, men jeg er så utrolig heldig og privilegert som har fått følge Kvik Halden sine gutter f. 2005 som trener og lagleder helt siden de startet opp for ca. 7 år siden. Det er en flott gjeng med gutter som har det mye moro sammen og jeg ønsker at de skal få oppleve det samme som jeg og mine kompiser gjorde for ca. 30 år siden.

Flere år på rad reiste vi inn til Ekeberg camping på onsdag før Norway Cup startet, TTIF erobret campingen og satte opp sine indianertelt (vanlige telt altså), men vi ville selvsagt bo i telt, vi kom jo tross alt fra reservatet oppe i Dærn. Hvert eneste år var vi like håpefulle når det kom til det å skaffe seg damer og å vinne fotballkamper. Alt annet som skjedde ville bli bonus. Det ble faktisk noen seire på sletta og mye moro, damer er jeg litt usikker på, noe klinings ble det vel, men ikke i nærheten av det man hadde drømt om. Dette gjaldt alle sammen altså og ikke bare meg.

Det var mange supportere fra Dærn som tok turen innom for å heie, den «gamle» supporterklubben var alltid til stede og mange fra reservatet tok ferieuka si på Ekeberg. De hadde egne tipier og jeg tror de hadde en del møter i «stammerådet» sent på kveldene. Jeg tror også de som oftest var helt enige, for stemningen var alltid god blant høvdingene.

Kjell (lagleder) kjørte i skytteltrafikk mellom campingen og den lokale matbutikken, det gikk i melk, brød, makrell i tomat, Nugatti og syltetøy. Vi var fornøyde med enkle kår og gjorde oss deretter klar for match. Svend Egil (trener) la taktikken som ble presentert på et par min: gå ut, jobb som bare f ..., kjemp for hverandre og ha det moro. Som sagt så gjort, det var en brokete forsamling som entret banen. Vi var nok ikke veldig spillende, men du verden hvor mye hard jobbing sammen meg gode enkelt prestasjoner kan føre til. Thor (oppmann) fikk løpe ut på banen opp til flere ganger med det store TTIF flagget og juble for at ballen lå i motstanderens mål.

Kjell som var oppmann og lagleder var litt spent under kampene kan du si, det hendte ganske ofte at han var ute på en litt lengre spasertur sammen med sigaretten sin og ikke helt fikk med seg alle detaljene under kampen. Vi lå under 1-0, det var kun et min igjen og vi måtte ha mål for å gå videre til A-sluttspill, vi presset hardt, men fikk ikke mål. Motstanderen kælket ballen langt vekk og jeg som var keeper fulgte ballen der den spratt bortover sletta og forsvant blant en del hundre mennesker. Alt håp var ute.

Plutselig ser jeg Kjell, ballen hadde ramlet rett i fanget hans da han var ute og ruslet litt, med sneipen i kjeften var han jaggu kvikk i røttene og ballen kom kjapt tilbake. Svend Egil rakk å si noen lure ord, gutta fikk det med seg, Terje kastet langt og det lyse hodet til Tor Erling dukket opp og fikk nikket ballen i mål. Det tok fullstendig av og Thor måtte jages av banen etter sin elleville feiring med det store flagget.

Vi hadde klart det og var videre. Kameratgjengen med det gode samholdet og kameratskapet «eide» Ekebergsletta der og da. Vi kjempet sammen og vant. Etter en kjapp dusj og mere melk og brød i indianerleiren var det klart for tivoli, salgstelt og mere jakt på damer. Mens vi sto der borte ved scenen og tivoliet var det ganske fascinerende å oppleve alle de damene vi faktisk hadde sjans på altså. De hadde jo tross alt sett vår vei i et par sekunder, vi gikk glade hjemover på kvelden og var helt sikre på at neste dag ville bringe nye seire og at vi kanskje kunne få snakket litt med de damene som hadde sett på oss.

Det var litt dritt at det ble tap i kamp nummer to dagen etter, indianerlandsbyen ble revet og veien tilbake til eget reservat føltes meget lang. «Sjansen» på damene ble jo borte og de ville helt sikkert savne oss altså. Bare vent til neste år ....

Som du sikkert skjønner har jeg utrolig mange gode minner fra min tid i TTIF og under Norway Cup. Er det rart jeg gleder meg? Siden jeg nå har valgt å gifte meg med ei Kvik-jente og flyttet bort til Gimle har jeg altså blitt litt «byklædd», tipier er byttet ut med skole. Jeg vil nok tro og håpe at de fleste indianere fra reservatet har tilgitt meg for dette, men at tiden min oppe i Dærn og Norway Cup har satt sine dype og positive spor er det ingen tvil om.

Nå er altså turen kommet til 05-gutta i Kvik, jeg håper at de får mange av de samme opplevelsen og minnene som vi fikk for ca. 30 år siden. Jeg vet det er mange av foreldrene og andre fra Kvik som vil stikke innom for å heie og følge opp guttæne. Jeg og de andre voksne skal legge forholdene til rette slik at primærbehovene blir dekket. Fotballen og damene får nesten guttæne ordne selv. Uansett er jeg helt sikker på at både jeg, spillerne og alle andre rundt laget får en fantastisk uke på Ekeberg.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags