Det er umulig å ikke bli glad i dette stedet og de som bor der

ASAK KIRKE: – I dyp snø som knaket i kulda tråkket jeg rundt Asak kirke. Den vakre bygningen var innpakket i plast og stillaser da jeg så den for første gang, skriver Marte-Kari Melkerud i sin første HA-signert. Arkivfoto: Jan Erik Sørlie

ASAK KIRKE: – I dyp snø som knaket i kulda tråkket jeg rundt Asak kirke. Den vakre bygningen var innpakket i plast og stillaser da jeg så den for første gang, skriver Marte-Kari Melkerud i sin første HA-signert. Arkivfoto: Jan Erik Sørlie

Av
DEL

SignertMarte-Kari Melkerud (51) fra Fredrikstad er kantor i Asak og Tistedal menighet. Hun startet i jobben for halvannet år siden. Før det var hun journalist. Først som frilanser i Fredriksstad Blad, før hun ble ansatt i Sarpsborg Arbeiderblad. Der jobbet hun i 15 år. Nå er hun engasjert som nye Signert-skribent i HA. Dette er hennes første bidrag.

I dyp snø som knaket i kulda, tråkket jeg rundt Asak kirke. Den vakre bygningen var innpakket i plast og stillaser da jeg så den for første gang. Jobben som organist var ledig, og jeg hadde lyst til å se hvor arbeidet var lokalisert. På veien hjem fra de langstrakte jordene og Femsjøen badende i ettermiddagssolskinn, krysset jeg fingrene, foldet hender, og tenkte; her har jeg lyst til å jobbe.

Det er to år siden denne dagen, og ett og et halvt år siden jeg gledet meg som en unge til første arbeidsdag i nettopp Asak og Tistedal – jeg er ansatt som kantor begge steder.

Tistedal ja, bare fire kilometer fra staselige Asak, ligger sjarmerende Tistedal kirke. Tista drønner og buldrer nedenfor, og fabrikkrøken ligger som en trolsk dis over mur og trehus, som liksom klamrer seg fast i høyden rundt dalen. Det er umulig å ikke bli glad i dette stedet og de som bor der.

Fine kolleger har introdusert meg for spennende og hyggelige mennesker fra ulike miljøer, og for en med særdeles dårlig utviklet stedsans er det praktisk at Halden er så logisk anlagt. BRA-veien for eksempel, den er jo rett og slett bra, og veldig oversiktlig.

Jeg begynner å bli godt orientert i byen og lokalområdene rundt. Kirkene er jeg selvfølgelig blitt mest kjent med. Bilturene til Idd, Enningdal, og andre steder er blitt mange og lange. Fra kontoret i Os allé er det kort vei til sentrum. Jeg vet hvor HA holder til, så klart, lokalbutikker blir jevnlig besøkt, og jeg er på hils med stadig flere. Likevel kan jeg fortsatt føle meg litt som en turist på daglig oppdagelsestur. Det er da det er morsomt når noen sveiver ned bilvinduet og spør nettopp meg om veien, og jeg kan forklare hvordan de kjører for å komme til Gimle.

Før organisttilværelsen her i Halden begynte, så var det barndoms og ungdomsminnene fra denne byen som var tydeligst for meg. Mormor ville så gjerne ta med barnebarna – en av gangen, på togtur med somletog. Hvor vi dro? Jo, til Halden. Her spiste vi formiddagsmat, datidas lunsj, på jernbanekafeen, før vi toget tilbake til Fredrikstad. En stor dag og en stor opplevelse, som sitter som spikret. Mange år senere sto jeg på festningen i nattemørket da musikalen «WhichWitch» ble framført. Det er fortsatt et av de mest magiske musikkminnene jeg har.

Apropos musikk; hele Halden flommer jo over av talenter og entusiasme og spilleglede. Jeg gleder meg over å være en del av kirke – og kulturlivet her, og tenker at det er nok noe sant i det flere hevder: Det er lettere å «bytte» by for oss som ikke først og fremst forbinder Østfoldbyene med fotball – eller ishockeylag. Kulturlivet, og i hvert fall Kirken, er kanskje mer grenseløs.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags