Den forsvunne Kvik-generasjonen

LAGET: Fra Norway Cup-finalen i 2007.

LAGET: Fra Norway Cup-finalen i 2007. Foto:

Av
DEL

InnsendtJosef Myhren Bouchlehs karriereslutt i Kvik markerer slutten for en av klubbens største profiler på denne siden av 2000-tallet.

Det markerer også et farvel til en generasjon lovende fotballspillere fra Kviks egne rekker – som det ble lite ut av. Det fortjener noen betraktninger.

167 A-kamper og et helt fotballiv i rødt og hvitt, sier mye om Josef. Måten han takker av på ved å frigjøre midler til nye spillere sier også en del.

Denne teksten skal imidlertid ikke ta for seg Josef spesielt, men bruke han som eksempel for en gjeng lovende fotballtalenter som representerte Kviks ungdomsavdeling på midten av 2000-tallet – og som det av potensielt flere grunner ble merkverdig lite ut av på seniornivå.

Josef er 93-modell og var således som meg selv, en del av en Kvik-generasjon (91-93-årgangen) som hevdet seg oppsiktsvekkende godt i ungdomsfotballen.

Vi forstod det kanskje ikke da, men har tenkt litt på det siden og våre meritter bekrefter det.

Som eneste lag i Kvik-historien spilte vi i både gutt- og junior-Interkrets, den sportslig beste serien i landet – hvor deltakelse forutsatte kretsmesterskapstittel.

Vi spilte dessuten finale i gutteklassen i verdens største (og for guttelag antagelig den gjeveste) fotballturnering, Norway Cup i 2007 – også det en unik bragd i Kviks historie. Året etter gikk vi til kvartfinalen.

De fleste av våre motstandere i Interkrets var satsingslag sammensatt av de beste spillerne fra hele regioner.

Vi var derimot den samme kompisgjengen som begynte å sparke ball sammen i barneskole-alder. Det ble en slags Davids kamp mot Goliat.

Den ufattelig dedikerte treneren Haris Juklo som fortsatt er i full vigør i klubben, skal definitivt ha det meste av æren for våre sportslige meritter.

I tillegg var vi så heldig å ha en gjeng ildsjeler rundt oss som i årevis delte av sin frivillighet. Dessuten, og kanskje viktigst, så hadde vi det veldig gøy underveis.

Flere av våre motspillere, som Mats Møller Dæhlie (St. Pauli, den gang Lyn), Fredrik Gulbrandsen (Red Bull Salzburg, den gang LSK) og Joshua King (Bournemouth, den gang VIF), fikk prøve seg i 2. divisjon og trente regelmessig med Eliteserie-lag.

Disse spillerne var riktignok eksepsjonelle talenter godt over vårt nivå, men de fikk også muligheter vi bare kunne misunne.

Etter at vi hadde slått Vålerenga i Vallhall i serieåpningen, kom jeg i snakk med noen VIF-spillere. De kunne fortelle at fire av spillerne senere i uken skulle på u-landslagssamling på La Manga.

Når jeg fortalte dem om vår (benke)tilværelse på Kviks rekruttlag i 4. divisjon(!), hevet de øyenbrynene. Kontrastene var store.

Tatt i betraktning de mange lokale talentene som utgjorde disse årgangene, er det slående hvor lite det ble ut av dem.

Man skulle tro at denne generasjonen hadde forutsetninger for å bære Kviks A-lag i mange år fremover – likevel var det bare Josef som etablerte seg på A-laget over lengre tid.

Det sier mye om Josef og litt om oss andre, men (som påpekt av flere) kanskje også noe om Kviks spillerutviklingsstrategi – på den tiden.

Ingen andre 3. divisjonslag enn Kvik i hele Norge hadde et juniorlag i Interkrets.

Veien til A-laget skulle derfor, i hvert fall for de beste spillerne, være nokså overkommelig.

I en hardt satsende og stor A-stall, var det lite plass til påfyll – og når man først skulle fylle opp stallen vendte man seg heller til juniorspillere i FFK og Sarpsborg 08, snarere enn å se til egne rekker.

Av og til følte man at det å være lokal Kvik-gutt talte til vår disfavør. Det burde vært motsatt.

Det resulterte uansett i at noen mistet piffen mens andre gav seg helt, nærmest i protest mot det man opplevde som tomme lovnader om satsing på lokale talenter.

Kvik som klubb skal likevel ikke klandres for mye med hensyn til dette.

A-lagsspill var ikke nødvendigvis verken en drøm eller et mål for alle.

En del av spillerne flyttet grunnet studier, andre ønsket ikke å satse videre eller ville prioritere annerledes.

Noen var rett og slett ikke gode nok. Denne teksten har derfor ingen bitter undertone og det bæres ikke nag til klubben.

Poenget er heller at det lå et (uforløst) potensial i denne gjengen som av ulike grunner ikke ble forløst.

Det ser ut til å være helt andre og mer bevisste spillerutviklingsstrategier i Kvik i dag.

Flere lokale unggutter gis tillitt på A-laget og gjør det svært godt – en tendens som forhåpentligvis fortsetter også etter opprykket til 2.divisjon, selv om det da er fristende å satse mer på erfarne spillere utenbys.

Med kompetente folk som Josef selv, nevnte Juklo, Jørgen La Cour, Lars Petter Brevik, Kent Hansen, Eirik Horvath og Jan Schönfelder, eller blant annet Lars Erik Pettersen og Mathias Engebretsen på jentesiden – i klubbens sportslige apparat, er Kvik i de beste hender med tanke på dette.

Den lokale toppfotballen trenger lokale profiler, slik de lokale ungguttene behøver en satsende klubb som anerkjenner deres ambisjoner og som gir de en fair sjanse til å nå sine mål. Kvik virker å være en slik klubb nå og det er bra.

Når en hedersmann som Josef trer av, skal han hylles.

På den annen side vekker det til live at han står igjen som den siste tapre representant for 'den forsvunne Kvik-generasjonen' – en gjeng som nå er i midten av 20-årene og som sånn sett burde vært på høyden fotballmessig.

At de ikke er det representerer ikke nødvendigvis et problem verken for klubben eller for spillerne selv.

Men, det er verdt en refleksjon nå som Josef gir seg og generasjonens bidrag til A-laget ser ut til å være ved veis ende.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags