Nyanser i mer enn grått?

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

MeningerJeg åpner dagens avis og skjønner at samtalen fortsetter rundt de lokale presters holdning til kirkemøtets vedtak om at mennesker av samme kjønn kan få kirkelig vigsel. Naturlig nok. For det er et spørsmål som vekker våre følelser, og skal gjøre det. Derfor – fordi så mange er blitt såret i sitt møte med kirken og med samfunnets(!) holdninger i dette landskapet – er det vanskelig å si eller skrive noe kort og ubeskyttet om dette tema.

Svart/hvitt maling må til for å få fram kontraster når kampen er viktig. Som prest har jeg erfart at nyanser og farger må til i møte med hverandres liv og hverandres meninger om vi skal leve sammen i respekt. Noen spørsmål egner seg bedre for den fortrolige samtalen og for dialog.

I et spørsmål som for mange virker selvinnlysende og klart, settes vi som fellesskap på prøve. Vi trenger toleranse for dem som inntar et annet syn enn oss selv. Eller for dem som velger å være tause og ikke gi ut sine svar i offentligheten.

Å gi rom for ulike synspunkter og standpunkt i vanskelige saker, har vårt samfunn tatt konsekvensen av gjennom et demokratisk politisk system og ytringsfriheten når den er konstruktiv.

Det er alltid vanskelig å bryte meninger, kjempe en kamp for det man tror på, samtidig respektere andre – og se at fokus flyttes fra det vi trodde var fellesskapets kjerneverdier til det som er stridens kjerne.

Dette gjelder vår kirke, dette gjelder i våre familiefellesskap og samfunn.

Når ulike tolkninger og meninger brytes, framkalles ofte en krise. Og enhver krise inviterer til å søke mot identitet, fordypet innsikt og å finne nye og bedre veier framover.

Her kommer noen korte tankestreker inn i den pågående samtalen som har vært i Halden Arbeiderblad i etterkant av kirkemøtets vedtak om å åpne for to ulike alternativ til kirkelig vigsel. Jeg har tidligere svart kort på hvor jeg står i dette, og ønsker ikke å fortsette samtalen ytterligere rundt dette etter at dette innlegget er skrevet. Men jeg vil være åpen for samtale og dialog.

  • Skillelinjene går ikke lenger etter de gamle definisjoner. Stempling som konservativ eller liberal i teologisk sammenheng, er ikke lenger dekkende for de skillelinjer som finnes i kirken.
  • Åpen folkekirke – hva er det? Det er mange som gjør krav på å eie den betegnelsen. For meg handler det om å ha et tydelig sentrum i kirkens tro og bekjennelse, en lav terskel inn i kirken, og et fritt og åpent rom, for alle oss som trenger det.
  • Fokus flyttes fra det vi trodde var fellesskapets kjerneverdier til det som er stridens kjerne. Og kanskje enda viktigere for kirken: Fokus flyttes bort fra det som er kjernen i den kristne bekjennelsen: Betydningen av Jesu liv, død og oppstandelse, og troen på en Gud som er sterkere enn ondskap og død. I den første kristne kirke var det nettopp livsmotet og håpet som var kirkens, den kristne troens gave til samtida, sammen med et annet viktig tegn: Den første kristne kirke utfordret datidens sosiale systemer, grupper som tidligere var dømt til å stå utenfor, ble inkludert i fellesskapet: Den kristne kirke skulle – som Jesus Kristus hadde gjort – bevege seg mot ytterkantene av samfunnet, de marginaliserte: På den tida gjaldt det først og fremst kvinner, slaver etniske grupper og de som ble regnet som urene (mennesker med sykdom og lyter som samfunnet ikke aksepterte.)

Den første kirken besto av mange av dem som samfunnet hadde støtt ut – så vel som mennesker som var veletablerte og anerkjente. Dette skal fremdeles være en kjerneverdi!

Men historien har vært vond. Både i samfunnet og i kirken. Kampen for dem som faller utenfor, er ikke over. Nye problemstillinger har kommet til (bioteknologi, dødshjelp, teknologi som erstatter mennesker etc.) og vi får nytt lys over velkjente, problemstillinger (trafficking, slavedrift, fattigdoms- eller kanskje heller rikdomsproblematikk, miljøutfordringer). Dette gir oss mulighet til, og ansvar for, å endre holdninger og handle på nye måter.

Her er et lite eksempel på vår stadige utfordring til å skape en åpen kirke og åpent samfunn, og på vår utfordring til ikke å støte mennesker ut: Lar vi mennesker i byen vår ha mulighet til å delta på de sosiale arenaene eller må de kjøpe kaffe for å sitte på torg og i parker? Er det med hensikt det offentlige rommet blir stadig mindre tilgjengelige for spesielle grupper?

Kanskje noen nå vil si at jeg har beveget meg langt ut i periferien i forhold til det som var utgangspunktet. Jeg tror ikke jeg har det: De etiske modellene og tankegangene som vi bruker i en sammenheng, må henge sammen med helheten.

De fleste av oss bruker konsekvensetikk, regeletikk og sinnelagsetikk om hverandre. Og det må nok være sånn. Men når bruker vi det ene eller det andre? Og når bruker vi vår moderne variant: «What’s in it for me?»

  • Les også: Prosten ordner prest

Å tolke den kristne tro inn i vår samtid, må alltid – litt naivt sagt, ha to fokus: Den kristne tro, og samtida.

Det samme gjelder, som det gjaldt for mennesker i bibelsk samtid, og i den tidlige kirken: Å tolke bibelens ord. Og å være klar over at man alltid tolker.

Historien viser at kirken har vært i etterkant, og kirken har vært i forkant, i forhold til å sette de vanskelige etiske spørsmål på dagsordenen eller åpen dører for dem som støtes ut. Men: En åpen kirke og et åpent samfunn – ja, vi trenger det!

For fellesskapets, godhetens og barmhjertighetens skyld!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags