Kan Aremark og Halden bli slått sammen med tvang?

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

– Det er lite sannsynlig med bråket i Fredrikstad som bakteppe, mener ansvarlig redaktør Hans Petter Kjøge.

DEL

MeningerVåre lokalpolitikere har for lengst inntatt sommerferiemodus, og den lokale dagsorden fylles opp med mer uhøytidelige saker på nyhetsfronten. Greit nok. Vi fortjener alle en pustepause i juli måned.

Det siste kommunestyrene i Aremark og Halden gjorde før ferien, var å si nei til å slå seg sammen. Og noen tvangssammenslåing er det strengt tatt ingen som tror på nå. Det er da heller ikke å anbefale. Men det er blitt brukt før, og da ble det bråk!

I 1991 vedtok Stortinget at de fem kommunene Fredrikstad, Kråkerøy, Borge, Rolvsøy og Onsøy skulle slå seg sammen fra og med 1. januar 1994.

Avgjørelsen ble fattet til tross for at et massivt flertall på mer enn 90 prosent i et par av de fire distriktskommunene stemte nei i det som ble kalt en «rådgivende folkeavstemning».

Frammøteprosenten var ikke all verden på valgdagen, men det hersket ikke det fnugg av tvil om hva innbyggerne mente om forslaget. Ei heller de fleste lokalpartiene i de fire kommunene.

Det skulle snart vise seg at det ikke spilte noen rolle.

Da ble det bråk! Ettertrykkelig bråk! Bygdelista «Nei til Storkommune» var allerede etablert i Rolvsøy. Fram til avgjørelsen ble det lille partiet betraktet som en parentes.

Da Stortinget trumfet sammenslåingen igjennom, fikk protestpartiet med ett voldsom medvind i seilene. Partiet ble etablert i alle kommuner, og oppslutningen gikk til himmels. Særlig i Onsøy.

Jeg fikk gjenoppfrisket disse minnene i ukene før avgjørelsen i kommunestyrene i Halden og Aremark. Rett og slett fordi jeg jobbet med kommunesammenslåingen i Fredrikstad nærmest på full tid i fire år.

Det første redaktøren i Fredriksstad Blad gjorde da stortingsvedtaket kom, var å opprette en egen politisk avdeling i avisa. Han skjønte at dette kom til å bli en svær sak i flere år framover. Jeg fikk gleden av å lede avdelingen.

Vi var tre journalister som stort sett bare jobbet med kommunesammenslåingen i avisa disse årene. Sett fra et journalistisk ståsted var det svært lærerikt, spennende og gøy å jobbe med et kommunalt tvangsekteskap.

Dette var rett og slett lokalhistorie, og det engasjerte avisleserne, de kommuneansatte og ikke minst alle de folkevalgte.

I 1993 var det stortingsvalg, men i de fem kommunene som skulle slå seg sammen i Fredrikstad-distriktet, ble det samtidig holdt kommunevalg. Nei til Storkommune (NTS) fikk 20 prosent av stemmene, og 12 av 63 plasser i det nye bystyret.

 I Onsøy stemte en av tre på NTS. Den lille bygdelista ble rett og slett den nye kommunens nest største parti. Det ga muligheter!

En rekke av de 12 representantene hadde null politisk erfaring. De brant i bunn og grunn bare for en sak; å få omgjort vedtaket om tvangssammenslåing.

De ble en del av den borgerlige posisjonen, og var en klar matfaktor i politikken i den nye kommunen med den gang bortimot 70.000 innbyggere.

«Nye Fredrikstad» valgte å organisere seg med såkalte «kommunedelsutvalg». Politisk sett var dette et forsøk på å helle olje på det opprørte havet.

Kommunedelene tilsvarte de gamle kommunene. Utfordringen var å finne den rette balansen mellom å gi disse utvalgene innflytelse, uten at det skulle gå utover det overordnede ansvaret som hvilte på formannskap og kommunestyre.

Mange spekulerte i om Nei til Storkommune (NTS) skulle få ordførerposten eller varaordførerposten. Slik gikk det ikke. I en borgerlig koalisjon endte de opp med å få lederen av kommunedelsutvalget i Onsøy og Rolvsøy.

NTS strevde med seg selv i mange saker som ikke gjaldt selve storkommunen. Partiet hadde medlemmer med vidt forskjellig ideologisk ståsted. Det var i bunn og grunn bare tvangssammenslåingen som bandt dem sammen.

Lojaliteten til de andre i posisjonen var så som så. Jeg glemmer ikke saken der Fredriksstad Blad avslørte at en av de mest framtredende politikerne i partiet skrev leserbrev under et fiktivt navn der ordføreren ble kritisert i sterke ordelag.

En handling partiet etterpå forsøkte å bagatellisere.

Et annet utslag av tvangssammenslåingen var at Fredrikstad markante Ap-ordfører Ragnar Pettersen forsvant ut av lokalpolitikken. Han var tilhenger av sammenslåingen, og forsto at han ble politisk død da Stortinget trumfet igjennom vedtaket mot distriktets flertallsvilje.

Det sies at «tiden leger alle sår». Det gjaldt også i Fredrikstad. Sakte, men sikkert fant storkommunen sin form. Ved det ordinære kommunevalget to år senere ble det rødgrønt flertall.

Nåværende stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Svein Roald Hansen, ble ordfører. Han kjørte en tøffere stil med mer fokus på framdrift, og fikk tilnavnet «Pang-Pang-Hansen» fordi han brukte ordførerklubba så det hørtes i kommunestyresalen.

Nei til storkommune ble utvannet år for år. De skiftet etter hvert navn til «Folkets Stemme». De hadde en enslig representant i kommunestyret i perioden 2007 til 2011. Nå er partiet nedlagt. «Folkets Stemme» ble ikke hørt, men til slutt var det ingen som ville høre på folkets stemme.

Men til slutt så ble det fred i Fredrikstad.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags