«Hjemme har jeg god vin og øl og en vakker kone, eller (skal jeg si) herre».

Det sa Martin Luther. Det er grunn til å lytte til reformatoren. På hans tid fantes bare katolsk kirke. Luther kritiserte: Kirken gikk ut over sitt mandat og blandet seg inn i verdslig styre og mente åndelig var hakket bedre. Det verdslige, representert ved fyrsten, blandet seg inn i kirkelig.

Luther ristet på hodet og skrev læren om de to regimentene; det åndelige og det verdslige: Begge gudgitt og like verdifulle. Vår Herre hadde neimen ikke organisert skapelse, politikk, yrkesliv og infrastruktur gjennom den katolske kirke! Og det verdslige styre var heller ikke egnet til å forvalte lov og rett, etikk og moral uavhengig av Gud.

I praksis forsynte prester og politikere seg av fellesgodene og etterlot folket i armod og skyldfølelse. Martin begynte å rydde. Han definerte det verdslige regimentet og det åndelige regimentet som innsatt av Gud.

Den katolske kirke mente ekteskapet var til de grader hellig og innviet av Gud, at ingen andre kunne forvalte det. Den gjorde ekteskapet til «sakrament»; middel som ga Guds nåde; et dårlig skjult politisk maktmiddel som utelukket fyrstens innblanding!

Luther fant ikke noe slikt i Bibelen. Han plasserte ekteskap i det verdslige regimentet som skaperordning og samfunnsinstitusjon fra tidenes morgen. Derfor burde det inngås på tinghuset og ikke i kirken. Presten viet ikke på oppdrag fra Vår Herre, men var vigselmann på vegne av fyrsten (Staten) og samfunnet. Fyrsten har et gudgitt oppdrag å organisere samfunnet.

«Verdslig»; et ord en kirke i identitetskrise gir «de andre»? Selv giftet Martin og Katarina seg ved en enkel borgerlig høytidelighet med få til stede. Noen uker etter hadde han en større offentlig kirkelig seremoni.

Vigselsrett er ikke noe Kirken kan gi tilbake til Staten. Kirken har aldri eid den. Ekteskapsinngåelse er juridisk handling, ikke åndelig. Det åndelige regimentet, ved Kirken, har ikke noe juridisk mandat på vegne av Himmelen. Skaperen plasserte jussen i det verdslige regimentet. Kirken forvalter den på vegne av Staten.

I realiteten er Kirkens vigselsrett en anakronisk raritet og rester av den katolske kirkes politiske maktmiddel mot myndighetene. Et symbol reformasjonen ikke helt ville gi slipp på. Å frasi seg den delegerte myndighet, ville vært å ta Martin på alvor i Lutherjubiléet. I Luthers hjemland må alle gifte seg juridisk først. Deretter kirkelig seremoni om ønskelig. Heia Martin!

Når det er sagt, skal Staten heller ikke kvitte seg med det åndelige. Begge er innsatt av Gud; hvorfor strides? Fred og samarbeid, likeverd og gjensidig respekt er konsekvensen av Luthers trauste lære om «de to regimenter».

Kirken kan ikke levnes ære i å ha kjempet for de homofiles rettigheter! Antakeligvis ble Vår Herre mektig lei av Kirkens unnfallenhet og «rette lære», at han ga ordre til sitt verdslige regiment om endelig å gjøre noe. Staten avkriminaliserte homofili og gjeninnsatte menneskeverd – ikke Kirken. Staten åpnet opp for likekjønnet vielse – ikke Kirken. Kanskje noe patetisk prøver biskoper og Kirkeråd nå å sanke goodwill for at de er så imøtekommende og inkluderende?

Hvordan burde Kirken anvendt «toregimentslæren» i dag? Hvis en juridisk handling kan finne sted i kirken på oppdrag fra Staten, kan også en kirkelig velsignelse finne sted på tinghuset på oppdrag fra Kirken. Læren sier at nåden ikke er avhengig av formidleren. Hvis kun den fromme og ufeilbarlige troende kan preke, velsigne, døpe eller forvalte nattverd, vil det bli tomt ved prekestol og alter!

Kirken burde innsett sin begrensning i vielse av likekjønnede og utformet enkel liturgi som «verdslige» vigselmenn/-kvinner kunne bruke på tinghuset. Det hadde blitt mer bråk at dommere måtte lyse velsignelser enn Kirken vie likekjønnede.

Jeg har sans for en Kirke som tilpasser sin lære, men uten å gå på akkord med den: En Kirke som innser sin begrensning, delegerer deler av åndelige oppdrag til verdslig makt, slik Staten delegerer deler av sitt til Kirken. Noen ganger må også Kirken gi avkall på sektorer av sin fyrstelige jobb.

Den lutherske kirken inntar samme posisjon som den katolske på Luthers tid. Den går ut over sitt mandat. Den tror ingenting er gyldig med mindre det også kan finne sted innenfor kirkens fire vegger. At bare DEN sitter med makten til å erklære noe for rett og likeverdig; som om Statens uttalelser og forordninger ikke holder? Den får folket til å tro det samme. Når folket så vender seg mot Kirken og anklager den for å gjøre forskjell, tror den svaret er å ta alt innafor. Men likekjønnet vielse er allerede erklært likeverdig av Staten. Vår Herre har da flere verktøy i denne verden enn Kirken: Det verdslige regimentet! Alt lå til rette for smidig tilpassede reformatoriske ordninger eller dagens tyske modell. Men kirken valgte å tviholde på sin delegerte juridiske oppgave. Rot og splid var forutsagt.

Er Gud i strid med seg selv? Nei. Gjennom historiens store kirkestrider burde Han i så fall ligget nede for lengst. Ufullkomne mennesker lager tilpassede ordninger av fullkomne idealer. De som går ut over sitt mandat roter det til og skaper splid. Jeg tror Vår Herre har gitt oss læren om de to regimenter som verktøy for tilpassede ordninger, når vi krangler om hvem som er mest verdifull. Innenfor den læren er likeverd og likebehandling plassert flere steder. Alle parter må så lære tilpassing og forsakelse på noen områder uten å problematisere egenverd.

For øvrig samstemmer jeg med Luther i ingressen.