Julens opprinnelse

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerRoma var senter i et verdensrike. Egyptiske, syriske og palestinske guder ble tilbedt side om side. Nye guder betød ikke at man avsatte gamle. Den fredelige perioden tok slutt på 200-tallet: Pest, økonomisk krise og grensebråk. Konkurrerende keisere tok livet av hverandre. Ingen av 25 keisere på 50 år døde naturlig.

Keiser Aurelian (270–275) ville samle riket med en «riksgud». Valget falt på sola. Mange tilba solguder; også romerne. Aurelian mislyktes. En voksende minoritet hadde et alternativ: Jødene dyrket én gud og nektet å godta religionsblanding. Steilheten møtte motstand og jødene ble spredt. I eksiljødiske miljøer spredde kristendommen seg.

Kristne og jøder ba til samme Gud, men jødene henvendte seg kun til sin egen Abrahams ætt. De kristne hadde oppdrag fra Mesteren å spre budskapet til alle folkeslag, hvilket var truende for etablert religion. Men læren om forsoning, nestekjærlighet og klare skiller mellom godt og ondt slo rot i krisetider. De hadde sterke ledere og appell til fattige og kvinner. Den siste store kristenforfølgelsen kom under Dioklektian. Etterfølgeren, Konstantin den store (306-337), valgte motsatt.

Ifølge legenden så Konstantin et kristent tegn over sola før et slag i 312. Kristne ble tolerert, og i 315 dukket kristne symboler opp på romerske mynter. En statsreligion i anmarsj. Men kristen lære dro i alle retninger. Kirken ba keiseren om hjelp og adopterte en romersk tradisjon: I det religiøst mangfoldige Romerriket var keiseren religiøs overdommer. I 325 innkalte han til Kirkemøte i Nikea; «generalforsamling». Nærmere 250 biskoper rundt Middelhavet deltok. Stridens kjerne var Jesu vesen: Presten Arius mente at Jesus var skapt av Gud og hadde begynnelse, mens alle andre sa han var fra evighet til evighet og Gud. Menneske med guddommelige evner eller Gud i menneskelig skikkelse? Jehovas vitner hevder fremdeles at Arius hadde rett, selv om Kirkemøtet den gangen avviste læren som vrang – og fremdeles gjør det.

Knapt tilfeldig begynte kirken i Roma årene etter å feire Kristi fødsel med egen messe og stor fest. Strategien var å kristne etablerte romerske tradisjoner. 25. desember var den store romerske solvervsdagen; «solens fødselsdag». Bruken av sol og lys ble også legitimert i bibeltekster der Jesus er «Verdens Lys» og «et lys for hedningene». I 321 ble ukedagen da Jesus sto opp døpt til «den ærverdige solens dag»; Sunday. Kristne bøyde seg derfor mot øst og soloppgangen når de bad. (Stadig bygges kirker med alteret mot øst). Helgener fikk solskiven – glorie – rundt hodet. Så en gang før år 336 oppsto skikken til å gjøre den romerske «solens fødselsdag» 25. desember til Jesu fødselsdag.

25. desember var også avslutning på den ukelange Saturnaliafesten som var romernes viktigste årsfest. Skikkene fra den store folkelige og lystelige festuken gled over i kristen julefeiring. Årsfesten kunne beholdes, dog med justert innhold for flere og flere.

Teologiske brytninger i en dramatisk tid for Kirken, overtakelse av en konkurrerende religions viktigste festdag og overføringen av folkefestlige tradisjoner til en nyskapt religiøs høytid, har trolig lagt grunnlaget for det som er blitt vår jul.

Når ble Jesus født? Bibelen gir ikke svaret. Den angir kun perioden: Hvem som hersket på den tiden. De lærde er uenige om to til fire år pluss minus. Nøyaktig dato og årstid er ikke viktig! Har Kirken stjålet andres tradisjoner? Behovet for å feire at vintermørke går mot vår og sommer har lite med religion å gjøre. At slike markeringer får religiøse dimensjoner er forståelig. At religionen gjør seg bruk av vekslende årstider er like naturlig. Hvem var først? Høna eller egget? Ingen har monopol på å tolke sola og jordbaner med sommer og vinter til ny religion – eller bruke dem som pedagogisk virkemiddel i eksisterende tro. Alle kan gjøre det. Naturfenomener illustrerer religiøse budskap like mye som de er opphav til egen tilbedelse. Kirken grep mange muligheter etter Kirkemøtet i Nikea.

«Ølet skal signes til takk fra Kristus og Sankta Maria», het det i Gulatingsloven da Håkon Adelsteinfostre mot slutten av 900-tallet bestemte at den hedenske skikken «å drikke jul» skulle flyttes til 25. desember. Da snakker vi norsk kombinert!

Julen er festen der hedenskap og kristentro, folketro, fantasi, Kristmesse og familiefest møter hverandre i noe nytt og stadig foranderlig. Det er verdens eneste religiøse høytid som feires på tvers av religionsskillene. Ved Middelhavet ble det festen for grøden etter innhøsting; hvile og gavmildhet. Lenger nord festen for fruktbarhet og ny livskraft gjennom eviggrønne vekster. Den er mangfoldet av kassasuksess, julebord, familie og gudstjenester. Men først av alt er den festen for barnet i krybba, om Gud som ble menneske, fortalt gjennom den dramatiske beretningen om Josef, Maria, englene, hyrdene og de vise menn, stjernen og den onde Herodes. Velsignet jul!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags