– Jeg er underveis

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

MeningerI 2005 forfattet Den norske kirkes lærenemnd, 20 teologiske tungvektere, et 130 siders dokument som heter Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken. De konkluderer: I alle fall er det et ansvar for hele kirken å tenke gjennom hvordan en kan håndtere en dyptgående uenighet i et lærespørsmål – i respekt for den som har et annet syn enn en selv, og i respekt for de mennesker som mest direkte berøres av det aktuelle spørsmålet.

Når læresamtaler blir avisspalter, reduseres de til for eller mot, blind rettroenhet, selvisk nestekjærlighet eller selektiv bibelforståelse. Bibelen blir ammunisjon, og fra skyttergravene roper man «mørkemann» eller «vranglærer». Tonen i Lærenemndas dokument gir en annen målestokk. Nemnda anerkjenner uenigheten og omtaler hvert nemndmedlems synspunkter med respekt og oppfordrer oss til å vise samme respekt overfor hverandre. Det er en tid for alt, men også et sted for alt. Avisa er ikke stedet å gi mitt mangelfulle språk til noen menneskers innerste opplevelse av identitet og gjensidig kjærlighet.

Dessuten er jeg også underveis. Som ung var jeg kompromissløs rettroende. Kanskje noen opplever meg slik ennå, men de ser ikke stormen av tro, tvil, tanke, undring, gråsoner og tiltakende livsvisdom som virvler bak fasaden.

Før beskyttet jeg læren og viet ikke fraskilte. Men hvem var det jeg beskyttet? Var det bare meg selv og usikkerheten i å være underveis? En prest skal vite – men nå vet jeg bedre!

Bjørn Eidsvåg er åpen med sin troshistorie og fikk spørsmål om han tok avstand fra sine tidligere svært kristelige tekster. – Nei, sa han, det var der jeg var den gangen. Nøkkelen: Underveis! Hver periode har sin tid av idealisme og modning.

DERES VALG: – Mitt anliggende er paret som vil gifte seg – deres valg. Hvem velger de som sin prest og hvem velger de bort?, skriver Jan Boye Lystad i dette Innhogget. Illustrasjonsfoto: Colourbox

DERES VALG: – Mitt anliggende er paret som vil gifte seg – deres valg. Hvem velger de som sin prest og hvem velger de bort?, skriver Jan Boye Lystad i dette Innhogget. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Det blir feil å avvise 20-åringens spirende meningers mot med 60-åringens kunnskap og livserfaring som målestokk. Samtidig går livet ut på at 20-åringen må seile sin egen sjø med den ballast 60-åringen har møysommelig har lastet om bord. Jeg seiler ennå. Den gangen i 1976 var ballasten at likekjønnet ekteskap var utenkelig – både fra statlig og kirkelig hold. «Mitt skip er lastet med…». Nå har stat og kirkeskip lastet om.

Vi bygger på den kristne kulturarven. Bibelen er grunnsten om vi vil eller ikke. Historien vitner om at vi til alle tider også har tolket den til egen fordel av maktmisbruk og grådighet. Men den har oftest, som for Hans Nielsen Hauge, vært til inspirasjon i kampen mot undertrykkelse; også den kirkelige og politiske. I vår iver etter Paradis På Jord holder vi fast på gammel forståelse eller leter etter nye vinklinger. I verste fall ender det opp i lukkede sekter med streng kontroll hva gjelder pengebruk, kjønnsroller og atferd, eller en slags moderne materiell kristelig hippiekultur hvor alt er lov, og mantra er å lykkes uansett pris. I denne malstrømmen skal vi altså finne bibelhistoriske tolkningsnøkler for å forstå nåtiden og veilede fremtiden.

Hva sier Jesus om likekjønnet ekteskap? Ingen ting! Han sa heller ikke noe om bilkjøring eller hvalfangst … Varianter av Erasmus Montanus´ retoriske logikk om Mor Nille lurer i kulissene. Men Vår Herre er rimelig tydelig på hva han mener om grådighet, hetero- eller homofile utsvevelser, løgn og begjær. Men det er mindre interessant, for det treffer alle og utpeker ikke syndebukker. Vi bryr oss mindre – til andre rammer oss med sin urett. For noen betyr det selvinnsikt.

Stat og kirke anerkjenner nå likekjønnet ekteskap. Den heterofile vurderer beslutningen i lys av egen seksualitet og finner svar i Bibelens fortellinger om hun og han, de teologiske forbildene i begrepene bruden og brudgommen samt forplantning og skapelse. Den homofile/lesbiske opplever en helt annen skapergitt seksuell legning og finner sitt svar i Bibelens vakre skildring av kjærligheten og menneskeverd. I oppriktig gudsfrykt søker alle anerkjennelsen fra det høye.

I gudstjenesten lyses velsignelsen over alle. Hvor er forskjellen når den lyses spesifikt over et par? Skal presten anerkjenne parforholdet på statens eller Guds vegne? Eller bare løfte frem kjærligheten og så vigsle på vegne av staten? I våre dager kommer det an på den nye liturgien som blir utarbeidet. Må alle prester være enige? Den uendelige listen av spørsmål er drøftet av Lærenemnda med konklusjon av ulike, men likeverdige standpunkt.

Media har ensidig prestefokus i saken om likekjønnet ekteskap; hva Presten mener, som om det var Presten alt handlet om. Mitt anliggende er paret som vil gifte seg – deres valg. Hvem velger de som sin prest og hvem velger de bort? Meninger er lettvint uten å møte de som mener annerledes. Et skritt, en mil videre handler om samtalen. I møte mellom mennesker bekreftes vedtatte formuleringer eller nye beslutninger fattes. Er jeg da førstevalget som vigselsprest? Mine drømmers selvbilde våkner stadig i de brustne illusjoners bakrus. Jeg er forberedt på å bli vraket allerede på planleggingsstadiet. Det er brudeparets valg.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags