Det er bare meg som har humoristisk sans blant prester i Norge, så jeg forstår forvirringen

Jan Boye Lystad.

Jan Boye Lystad.

Av
DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

«Halden er ikke Voss» var HA´s overskrift, ikke min.

Ellen Stigum opplever personlig «Historieløs blir den som er hjemme når historien formes ute». Hun mener også: «Om islam eller jødedommen hadde hatt en lignende særstilling i landet vårt, ville nok deres imamer og rabbinere/prester sikkert ha påberopt seg samme behov for særbehandling for å ivareta norsk kulturarv. Nazistene påberopte seg samme rett – uten sammenligning for øvrig». Stigum har en forståelse av kombinasjonen Islam og dens beskrivelse av landene muslimer bor i, jøder og det særegne med Israel, tysk nasjonalsosialisme under krigen og den europeisk kristne kulturarv som går langt over mitt nivå. Hennes venn, biskopen i Borg, er rette samtalepartner der, ikke jeg.

Vår kristne kulturarv har kjempet seg til demokratisk frihet; ikke i undervisning om kristendom, men forkynnelse. Det har kostet, men lykkes. Martin Luther forkynte. Mye rart og tidsbestemt sa han, men pavekirkens undertrykkende monopol raknet. Hans-Nielsen Hauge reiste rundt som predikant; prekte kristen frihet og ble fengslet. Myndigheter og kirke gav etter. Konventikkelplakaten forsvant; en revolusjon for ytringsfrihet og folkets rett til å samles utenfor myndighetenes kontroll, politisk eller religiøst. Martin Luther Kings forkynnelse gir ennå ekko. Store tenkere av mange livssyn har brukt kristen ideologi i menneskerettigheter og lærebøker.

Forkynnelse er demokratisk bæresøyle. I rettsalen forkynner man dom eller frifinnelse. I kirken forkynnes nåde og rett. Forkynnelse av Jesus forandret verden, ikke undervisning om religionen kristendom. Budskapet truer totalitære regimer: Kristne blir forfulgt og budskapet bannlyst. Hvordan religionene behandler hverandre i sine hjemland er min målestokk.

Kristen forkynnelse er blant det som brakte frihet og demokrati sakte inn i politiske former. I Norge er det frihet til å kritisere kirke, myndigheter og religion. Frihet til å skifte religion. Frihet til å sette mennesket øverst i den religiøse og intellektuelle næringskjede. Frihet til å fornekte alt mellom himmel og jord man er hellig overbevist om ikke eksisterer. Når det gjelder HEF, som Stigum referer til, ser jeg dem som medspillere, men undres likevel over energien de legger for dagen i å rydde til side en guddom de mener ikke fins.

Islam, der den er i majoritet, måler jeg kulturarv på menneskeverd, kvinnesyn, ytringsfrihet, religionsbytte, hensynet til minoriteter eller politikk demokratiet er ukjent med. Kristentro har utviklet seg. Islam ville gitt Norge en kulturarv sammenlignbar med andre muslimske nasjoner. Mange muslimer flykter til kristne Europa. Boka sier «på frukten skal treet kjennes». Religion og politikk bør smakes før den spises.

Sjefen talte i programerklæring at han skulle forkynne godt budskap for fattige: - Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. Et religiøst og politisk manifest som skal forkynnes over hustak og tolkes i klasserom. Jeg gjør ikke historieformidler Stigum historieløs. Jeg forventer at hun, som samfunnsfaglærer siden 1977, bruker sin kunnskap og underviser nettopp om hva kirken har påført vårt land av både godt og vondt gjennom tusen år. Grasrotas forkynnelse har vært like samfunnskritisk med forbilde i hvordan profeter og Jesus filleristet myndighetenes undertrykkelse. Stigum har antagelig deltatt på én skolegudstjeneste og formet historie der den også blir til – i kirken og klasserommet. Foreldre som nekter barna skolegudstjeneste har tidligere skapt sårhet og gitt skolen utfordring. Alternativ jul i gymsalen er ikke historieløst, men et historisk godt bidrag til fremtiden! Hedning er bibelord og betyr kun «alle folkeslag som ikke er jøder». Men vi hedninger har guder! «Hedensk» på norsk peker mot norrøn gudelære. Jeg regner med at Stigum i ordene «hedensk alternativ for de andre», mener samling fritt for kristne juleord og symboler, hvor innhold i sang og ritualer er erstattet med kristen-humanistiske verdier som ble konsekvens av Jesu fødsel.

Beskrivelsen av Voss, var så herlig usaklig overdrevet at jeg ikke i min villeste fantasi kunne forestille meg noen trodde jeg var seriøs eller ufin. Et forsøk på vennligsinnet humor, kategori svenskevitser (som forøvrig er sanne). Men det er bare meg som har humoristisk sans blant prester i Norge, så jeg forstår forvirringen. I min arrogante verden eksisterer bare Halden i Europa. Voss? Melkerampe på Østfoldbanen?

Påstanden om rektor som arrangerte julegudstjeneste er upresis. Kirken inviterer og står for arrangementet. Skolene sier evt. ja og deltar på mange plan. Rektor som ikke ønsker alle «god jul» er uklokt og sårende. Men offentlig å omtale rektors mangel på likebehandling av elevene ved julehilsen, med engelsk referanse til egen nedre bakre delte kroppsdel, er et vulgært pedagogisk uttrykk Stigum som lærer i samfunnsfag og leder av Utdanningsforbundet vel er alene om.

Det er etter min oppfatning å tråkke på kolleger. Hadde jeg vært lærer, ville jeg ha frabedt meg slik behandling. Medarbeideres interne kritikk av hverandre hører hjemme på personalmøte, ikke i HA. Likeverd og likebehandling er Kirkens forkynnelse og humanistisk verdi. Til det hører også omgangsformer mellom medarbeidere, ja alle mennesker. Derfor forkynner vi mest av alt det vanskeligste; tilgivelse! Det er holdningsskapende for både barn og voksne og dessuten julens hovedbudskap.

Ærbødigst og med all respekt

Jan Boye Lystad

sogneprest i Halden

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags