Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Min aller største anerkjennelse for Bjørn Hødal og et elegant og verdifullt bidrag i samtalen om likekjønnet vielse. Aller først vil jeg presisere at jeg ikke beskrev mennesker som dominobrikker, men refererte til Kirkerådets beslutning og fenomenet likekjønnet vielse. Dernest tar jeg selvkritikk på formuleringer som kan misforstås.
Mennesker er ikke dominobrikker
Hødal, som homofil, utviser en sjelden respekt for kirkens to syn. Hans saklighet og imøtekommenhet er så forbilledlig at vi med annen vinkling virkelig blir til de grader utfordret på eget ståsted.
Hødal er ikke opptatt at noen har feil eller rett. Jeg ser med Hødals lys at mitt innlegg er teoretisk og preget av prinsipper. Hødal bringer inn en viktig nyanse, nemlig forskjellen på polygamiets mulighet og dets sannsynlighet. Jeg snakker om dets mulighet; Hødal bringer samtalen et skritt videre og vender oppmerksomheten mot dets sannsynlighet. Er det sannsynlig, spør han, at flerkoneri vil være normen på Brekkerød om 50–150 år?
Likekjønnet vielse
Og det er vel det som er kjernespørsmålet. Innertieren. Hvis det nå skulle være mulig; hvor stor er sannsynligheten for at det vil skje? Han bringer tunge momenter av klasse inn for å underbygge det usannsynlige.
Jeg har akademisk teologisk utdannelse. Den går i stor grad ut på å analysere påstander, være enig eller uenig, tro, tvile, anerkjenne eller forkaste, plukke fra hverandre meninger og sette dem sammen igjen. Påstander og utsagn om tro og tvil, Gud og verden, sant og usant, meninger og standpunkter må tåle mer enn folk er klar over. Meningsutvekslinger i media tangerer aldri stormene på en teologisk høyskole! Studiet er vel også noe av det mest teoretiske man kan tenke seg, og like fullt handler det om livet dagen etter skolen er over og selve jobben begynner.
Hødal er økonom med en helt annen tilnærming. Han stiller spørsmål; om de premissene jeg har lagt til grunn, vil kunne danne en logisk årsakskjede fram mot monogamiets fall. Han kan ikke akseptere resonnementet. Konklusjonen er grei: Det henger ikke på grep. Deretter bringer han inn et nytt og viktig ord for meg: Verdirasjonelt. Så blir diskusjonen også hva slags grep vi bruker.
Haldensere har meldt seg ut av kirken
Ingen kan spå om framtida i form av finurlige resonnementer. Jeg kan ikke konkludere med begrunnelse i det mulige. Hødal kan heller ikke dedusere scenario ut fra det sannsynlige. Derfor mener jeg at Hødals bidrag i samtalen er like viktig som mitt, og helt nødvendig, i betydningen av å skape balanse eller likevekt i forståelsen.
Det handler heller ikke om å skulle forutsi hva som kan skje, men å beskrive alle vinklinger man kan komme på i saken likekjønnet vielse. Jeg har beskrevet én, og den er jeg faktisk rimelig alene om. Den store samtalen er hvorfor ingen har markedsført akkurat den, hvis argumentene innebærer en teoretisk mulighet – eller sannsynlighet? Eller kanskje nettopp derfor; at det er for teoretisk og usannsynlig?
Uansett er det i seg selv spørsmål til samtale. Det er viktig å bli enige om hvordan man skal samtale før man fyller den med innhold. Her viser Hødal intuitiv viten.
– Personlig ønsker jeg at kirken frasier seg vigselsretten
Jeg er ikke uenig med Hødal. Han har også viktige korrigeringer i synet på liturgiens funksjon og skisserer hvilke erfaringer kirken nå kan møte polyamorøse med. Det er ikke viktig for meg å fastholde mitt premissgrunnlag og bruken av det i et resonnement til konklusjon som det eneste riktige. Men jeg våger å hevde at det jeg skriver, er en mulighet – om enn liten eller teoretisk.
Jeg samstemmer med Hødal i hans vakre konklusjon: «Setter vi som kirke kjærligheten til den neste høyere enn frykten for det neste, ja, så tror jeg ikke vi har så mye å frykte i det hele tatt».
Her må jeg innrømme at Hødal går meg vel mye i den pastorale næringen. Akkurat den ble i sannhet 1–0 til Hødal på hans bortebane – min hjemmebane. Ellers har samtalen ingen vinnere eller tapere – kun engasjerte deltakere.