Løft ditt Harry hode!

MANGLER: – Ja, vi er en liten by som mangler både litt glamour og eleganse her og der. Og noen ganger kunne vi kanskje utvist et snev av mer profesjonalitet, skriver Lund-Nilsen. Arkivfoto: HA

MANGLER: – Ja, vi er en liten by som mangler både litt glamour og eleganse her og der. Og noen ganger kunne vi kanskje utvist et snev av mer profesjonalitet, skriver Lund-Nilsen. Arkivfoto: HA

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

MeningerDen finske skribenten, Sanna Sarromaa, hisset nylig på seg både haldensere, dansebandkonger og sydenfarere med sin kronikk i VG hvor hun assosierte Halden med harry. Men skal vi gidde å hisse oss opp over dette da, dere?

I et oppfølgingsintervju med HA, kom det fram at Sanna ikke har noe spesielt forhold til Halden, hadde først tenkt å bruke Fredrikstad som eksempel, men ble fortalt at Halden var mye mer harry en Fredrikstad. Og sånn gikk det.

Vi sliter med harry-stempelet og kommer sikkert til å gjøre det i lang tid fremover. Men er det så farlig, da? Mange av oss blir provosert og føler et akutt behov for å gå i forsvar. Det er fint det. Å forsvare det man har kjært. Det betyr bare at det er sterke følelser involvert.

Men det kan også virke litt mot sin hensikt å hisse seg opp. Traff hun et ømt punkt? Vi vet jo at det er mye morsommere å erte noen som lar seg erte.

Har vi fortsatt et harry-kompleks? Åpenbart. Men det trenger vi ikke å ha.

Jeg synes vi skal heve oss over det og ta det med et smil. Og så kan vi heller synes litt synd på de stakkarene som ennå ikke har skjønt at Halden er Norges peneste by og slettes ikke har danseband på et hvert gatehjørne.

Opp i gjennom årene i diverse sammenhenger utenfor bygrensene, har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre: «Å, så du er fra «Haaaiiilden», ja! Jeg orker ikke å hisse meg opp over det.

Ja, jeg synes det er driitkjedelig å høre den «morsomme» tjukke l’en for hundrede gang. Men jeg gidder rett og slett ikke å bli provosert.

Ja, vi er en liten by som mangler både litt glamour og eleganse her og der. Og noen ganger kunne vi kanskje utvist et snev av mer profesjonalitet.

Boomtown Rats med vokalist Bob Geldof skulle ha konsert på Samfundet i oktober 2003. På bakgrunn av sitt engasjement for sultrammede i Afrika og Band Aid/Live Aid-konsertene, ble Bob Geldof i 1986 adlet av dronning Elisabeth. Han ble også nominert til Nobels Fredspris.

Bob og bandet skulle bo på Park Hotel. Jeg kom på senvakt og bandet hadde allerede sjekket inn. Jeg var alene i resepsjonen, da jeg hørte et pling fra heisen, hvilket betydde at noen var på vei ned. Dørene åpnet seg og ut tittet forsiktig en mannsfigur med store solbriller og hatt.

Det var Bob i forkledning. Mulig han hadde forventet seg at hotellet var fullt av hylende fans og at blitzregnet skulle sette i gang. Da ble han i så fall skuffet. Den eneste som stod der var meg som løftet hånden og sa «hallo». Og prøvde etter beste evne å ikke virke starstruck. Bob virket sur.

Uten å si altfor mange ord, dro han ned på Samfundet for å øve med resten av bandet. På selve konserten tror jeg det dukket opp rundt 200 mennesker.

Han burde kanskje fått en velkomst som var en «Sir» verdig. En liten rød løper, kanskje. En eske med Kong Haakon og en rose på hotellrommet. Noen hylende fans. Et enormt presseoppbud. Noen burde kanskje ha sørget for det. Ikke rart han var litt sur.

TV Østfold dukket etter hvert opp for å gjøre et intervju. Sir Bob ble plassert i den store brune lenestolen i resepsjonen og jeg fikk gleden av å overvære.

Jeg mener å huske at reporteren ikke hadde gjort en spesielt god hjemmelekse og serverte typiske spørsmål som «Hva synes du om Norge?» (vi er jo alltid interessert i å vite hva utlendinger synes om Norge).

Så spurte han: «In Norway, we have an expression; we say bob-bob and it means when something is not so good. Hva synes du om det?” “Then I’d say this interview is bob-bob”, sa Bob.

Morgenen etter dukket hele bandet opp til frokost. De var egentlig litt sure alle sammen. Jeg følte at nå var tiden inne til å vise Bob at han i hvert fall hadde én fan på dette hotellet som syntes at hans tilstedeværelse var litt stas.

Så jeg spurte manageren om jeg kunne få ta et bilde. Det skulle han prøve å fikse, sa han. Bob stilte opp, manageren knipset et par bilder av Bob og meg i restauranten og jeg fikk en signert plakat. «To Hanne, love Bob xoxoxo», står det.

Ved utsjekk kom det heldigvis en buss med seminargjester hvor noen faktisk dro kjensel på Bob og viste begeistring i form av tisking og visking og forsiktige blikk. Så kanskje han følte seg litt bedre da.

Og så satte han kursen for Cape Town for å treffe Nelson Mandela og opptre på 46664-konserten. Bob skulle spille med blant andre Bono og The Edge fra U2, Beyoncé, og Brian May og Roger Taylor fra Queen. Det var kanskje akkurat den lille oppturen han trengte.

Hvis han husker besøket her, vil jeg tro at han husker oss som et gudsforlatt høl. Eller kanskje the bob-bob town?

Forresten eksisterer det faktisk en kar som heter Harry Halden. Hvor kult er det?! Han bor i Greater Minneapolis i USA og jobber med forretningsutvikling (hvis du ikke tror meg, kan du søke på Google).

Jeg synes vi skal invitere både Sanna og Bob for å be om en ny sjanse. Og invitere Harry Halden til å åpne Halden harryfestival.

HANNE LUND-NILSEN

Stolt og harry!

Så spurte han: «In Norway, we have an expression; we say bob-bob and it means when something is not so good. Hva synes du om det?” “Then I’d say this interview is bob-bob”, sa Bob.

Artikkeltags