«Jag vill tacka livet - som har gett mig så mycket..(øl)!»

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Overskriften er en – lett omskrevet – versjon av Arja Saijonmaa`s ode til livet.

DEL

MeningerI en artikkel sist lørdag tilkjennegav jeg i full offentlighet –( les: Sarpsborg Arbeiderblad, Fredrikstad Blad og Halden Arbeiderblad) - mitt oppgjør med mitt ølforbruk. Dette er jo i sin natur en strengt personlig sak som det kanskje ville ha vært mest klokt  å holde for seg selv...

Jeg har full forståelse for at det ikke er så rart at noen og enhver vil stille spørsmålstegn ved motivet.

«Får denne Otterstad aldri nok av omtale av seg selv ?»

Jeg var selvsagt forberedt på kommentarer, og i dag foreligger et svar i SA fra president Torstein Magelsen i ølklubben Gambrinus på mine «confessiones» .

Jeg synes han argumenterer både morsomt og til dels godt. Jeg finner det imidlertid riktig å presisere enkelte ting omkring det standpunkt jeg har kommet frem til. Først og fremst er det overhodet ikke mitt siktemål å skulle ramme bryggerinæringen og/eller kritisere de som gleder seg over en skummende, duggfrisk halvliter – fortrinnsvis fra Borg siden det etter min oppfatning er Norges beste øl.

Øl er kultur og har sin berettigede plass- ikke bare i Norge, men over den ganske klode. Jeg ser ingen feil i det. Det ville være tragisk om man ikke skulle få nyte sitt øl uten å skulle bli bebreidet eller få dårlig samvittighet.

For meg ble det imidlertid rett og slett for mye av den leskende drikken. Fra å nyte det i begrensede mengder – og gjerne avgrenset til helg, ferier og høytider – ble behovet for å leske seg med den deiligste av alle drikker tilslutt et overordnet mål. I det daglige. Enkelte klarer å balansere dette greit. Andre ikke.

Og det er her jeg begynte å kjenne på at suget etter øl var iferd med å få en for dominerende plass i livet mitt. Dessverre kjenner jeg til også mange andre som har det på samme måte.

 Min «skilsmissebegjæring» var - og er - derfor i bunn og grunn ment å være et varsko til andre som kjenner det på samme måte.

Jeg har sett på meg selv at både kropp og sinn ikke har hatt godt av det overdrevne konsumet.

Jeg kunne selvsagt forsøkt å begrense inntaket. Problemet er imidlertid at det har jeg til gangs gjort -  uten særlig hell. Det ble heller til at jeg drakk ennå mer som en slags trøst.

Derfor valgte jeg en for meg brutal løsning: Avstå fra hele øldrikkingen! Og fortell «hele verden» det. Da vil fallhøyden føles større dersom jeg skulle gå på en «sprekk». Det har jeg virkelig ikke lyst til… Det betyr ikke at jeg har blitt totalnykterist. Jeg kan utmerket godt feks nyte hvitvin, men dette begrenser seg til kanskje et-par glass. Det føles ikke naturlig «å bælme» hvitvin slik jeg utviklet det med øl.

Hvis man kan begrense det ser jeg ingen betenkeligheter ved å drikke øl. Jeg ble bare så altfor glad i det…. Sukk!

At jeg kan være rocker uten å drikke øl, jfr. presidentens bekymring herom, ser jeg ikke noen som  helst problemer med. Et av mine aller største idol – keyboardvirtuosen Rick Wakeman – ble totalavholdsmann etter å ha drukket seg igjennom 3 hjerteinfarkt. Det ble dokumentert at hans sviktende helse var en direkte følge av et altfor stort inntak av øl og sprit. Ikke narkotika. Det har han etter sigende aldri forsøkt.

Selv er jeg en ihuga forkjemper for fri hasj. Ikke for å skulle være en «kul rocker», men fordi all empirisk forskning viser at et moderat forbruk av cannabis har mindre skadepotensiale enn øl og alkohol.

Og dermed har jeg vel VIRKELIG satt i gang en «fandens» diskusjon eller?  Men DEN gidder jeg ikke være med på. Jeg har stått for legalisering av hasj siden tidlig på 70-tallet og til min store tilfredshet ser jeg at land etter land begynner å ta inn over seg hva dette nytelsesmiddelet kan fremvise av positive effekter og således legaliserer bruken.

At det går sakte i Norge og Sverige er så sin sak, men om noen år er jeg alldeles sikker på at norske forsvarsadvokater slipper å måtte stå i retten og forsvare hun eller han som har røyka seg en rev…

Men: Jeg ser at dette representerer en rimelig drøy digresjon ifh til hva mitt tilsvar til den ærende president Magelssen  i utgangspunktet pretenderte å skulle være. Fristelsen ble bare rett og slett for stor. Slik øl også ble for meg.

Avslutningsvis kan kanskje et sitat av Oscar Wilde kan være på sin plass: «Jeg kan motstå alt –unntatt fristelser.»

Muligens et menneskelig karaktertrekk ved en del av oss? Kanskje har vi derfor godt av å forsøke å utfordre oss selv- ved for eksempel å prøve å korrigere vår egen adferd når den virker til å ha for mange negative sider? For meg ble det altså å si adjø til min følgesvenn gjennom mange år – den deilige halvliteren- som jeg bare «måtte» ha.

Til min store lettelse ser jeg at ølklubben Gambrinus v/ president Magelssen ikke vil kreve mitt hode på et fat av den grunn. Klubben skal ha for sin raushet og storsinn.

Fortsatt god sommer – og gjerne med en duggfrisk Borg!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags