NAV-skandalen: Klassejuss?

Hans Christian Nygaard Wang uenig i at statens satser for offentlig oppnevnte forsvarere i såkalte trygdemisbrukssaker – som honoreres som alle andre typer straffesaker – er for lave.

Hans Christian Nygaard Wang uenig i at statens satser for offentlig oppnevnte forsvarere i såkalte trygdemisbrukssaker – som honoreres som alle andre typer straffesaker – er for lave. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg registrerer at enkelte advokater hevder at en årsak til at få, om noen, forsvarere har oppdaget manglende implementering av EØS-forordningen i trygdelovgivningen i disse sakene, - er at advokater får for dårlig betalt i slike saker.

Som praktiserende forsvarsadvokat er jeg helt uenig i at statens satser for offentlig oppnevnte forsvarere i såkalte trygdemisbrukssaker – som honoreres som alle andre typer straffesaker – er for lave.

Straffesaker i norske domstoler honoreres etter stykkpris, der satsene øker progressivt og tilpasses sakenes omfang (tidsbruk i retten). I stykkprissatsene er det beregnet inn rimelig, gjennomsnittlig forarbeid med saken. Alle advokater som jobber en del med strafferett vet at i en del saker vil denne «gjennomsnittsberegningen» av tid til forarbeider medføre at man får betalt for mere tid enn man faktisk bruker, mens det i andre saker kan være motsatt. Dette jevner seg ut når man har flere saker, og etter min personlige oppfatning er disse salærsatsene tilstrekkelige for å utføre et fullstendig og faglig kvalitativt godt forsvarerarbeid. Skulle man i en enkelt sak ha behov for å utføre betydelig mere arbeid enn stykkprissatsen tar utgangspunkt i, kan det gis ekstra godtgjørelse.

Det er ikke noe annerledes i trygdesaker. Forarbeidet i slike saker vill ofte omfatte kontroll av beregninger utført av NAV, vurdering av skyldspørsmålet (kan vedkommende ha gjort seg skyldig i forsettlig eller uaktsom overtredelse av lovbestemmelsen, eller er det ikke grunnlag for å bebreide stønadsmottakeren) og undersøkelser rundt personlige forhold som kan ha innvirket på det som har skjedd. Å undersøke om selve lovverket er rettsgyldig vil i de fleste straffesaker ikke framstå som naturlig, ettersom man i utgangspunktet tar det for gitt at vi forholder oss til gyldige lovbestemmelser.

Jeg vil anta at det er dette som har skjedd i flertallet av disse sakene. Forsvarerne har rett og slett ikke tenkt i de baner at det kan finnes f.eks. EØS-bestemmelser som ikke er korrekt implementert i norsk lovgivning, og har ikke funnet grunn til å undersøke dette nærmere.

Dette har altså ingen ting med hvor mye en advokat får betalt for jobben å gjøre. Det har nok vært en (nå tilsynelatende urealistisk) forutsetning for arbeidet at de norske lover og bestemmelser man jobber ut fra er ajourført med både EØS-bestemmelser og andre internasjonale rettsregler som Norge plikter å rette seg etter. Men man har ikke latt være å undersøke en relevant problemstilling fordi man får for dårlig betalt.

Det beklagelige er at enkelte advokaters påstander i media om at «dårlig betaling» har vært medvirkende til den justisskandalen som nå er avdekket, fører til at det fremmes en oppfatning om at folk som har mye penger kan betale seg til bedre rettssikkerhet i straffesaker enn den "gjennomsnittlige samfunnsborger" som får bistand av forsvarere som utelukkende mottar sitt salær fra staten. Slik for eksempel Arild Rønsen hevder i sin kommentarspalte i Klassekampen forleden, og som Audun Lysbakken (SV) har anført: «Dette hadde aldri skjedd med rike mennesker, som har råd til dyre advokater» (Facebook-innlegg som sammenfatter hans innlegg i Stortinget 5.november i år).

Min oppfatning er at dette absolutt ikke er tilfelle i straffesaker i Norge. Enhver kan i slike saker forvente å få fullstendig kompetent juridisk bistand, uten hensyn til bakgrunn og inntekt. Dette er et av de virkelig store rettssikkerhetsgodene i vårt samfunn.

En annen ting er at NAV i saker som gjelder distribusjon av økonomiske ytelser, etter min oppfatning og erfaring, synes å ha en gjennomgående holdning der utgangspunktet er at «enhver er en potensiell trygdemisbruker», noe som bl.a. fører til mistenkeliggjøring, og at man veldig raskt tolker misforståelser og utilsiktede feil gjort av brukerne til å være villede forsøk på å jukse til seg penger. Jeg tror ikke at dette er den enkelte avdelingsleders eller saksbehandlers intensjon, men mistenker at også dette er en form for «systemsvikt», som bl.a. skyldes styringssignaler fra politisk hold, ikke minst fra en regjering som ønsker en streng og «kravstor» holdning til mottak av slike ytelser som jo finnes der for å hjelpe mennesker som er kommet i vanskelige helse-, og livssituasjoner.

Det som på advokatsiden åpenbart nå behøves er ikke bedre betaling, men et mye større fokus på samvirkningen av både EU/EØS-regler og øvrige internasjonale regler med norsk rett, både i grunnutdanningen og etterutdanningen, samt en (enda) mere kritisk innstilling til norske myndigheters anvendelse av gjeldende lovverk.

Fra NAV’s side må det – i tillegg til å sørge for å ha et system som sikrer at regelverket til enhver tid er i tråd med internasjonale forpliktelser - være lov til å håpe på en gjennomgående holdningsendring til brukerne av økonomiske hjelpeytelser, slik at fokuset blir på å hjelpe, framfor å kontrollere, mennesker.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken