Toppledere i skyttergraven

FORVENTNING: – Jeg mener vi må kunne forvente mer av topplederen enn av folk flest, også i sosiale medier – vår tids kraftigste kommunikasjonskanal, skriver Hanne Lund-Nilsen i dagens Signert. Foto: Colourbox

FORVENTNING: – Jeg mener vi må kunne forvente mer av topplederen enn av folk flest, også i sosiale medier – vår tids kraftigste kommunikasjonskanal, skriver Hanne Lund-Nilsen i dagens Signert. Foto: Colourbox

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

SignertEr norske ledere i vår tid feige? – Ja, mange av dem er feige, sier Steinar Bjartveit, psykolog og foreleser ved BI. – Feige i den forstand at de er kortsiktige, men også i forhold til å virkelig stå for noe, og å tåle en trøkk.

Jeg har ingen formening om denne påstanden stemmer, og det er sikkert mange ledere som ikke kjenner seg igjen i det. Jeg har derimot undersøkt hvordan toppledere i Østfold bruker Facebook.

Er det i det hele tatt en lederoppgave? Nei, vil nok mange mene.

Det er en bred oppfatning blant eksperter om at toppledere bør være aktive i sosiale medier. Ledere som behersker ny teknologi og sosiale medier, og bruker seg selv som en del av virksomhetens profilering; praktiserer åpenhet, setter agenda og deler kunnskap, er lønnsomt. I min masteroppgave fant jeg imidlertid at mange av dem kvier seg.

Topplederne er klar over mulighetene Facebook gir som kommunikasjonsverktøy, og mener at ledere i dag må være til stede på Facebook, og være med å profilere virksomheten. Men dette gjør de i all hovedsak ved å dele saker som allerede er skrevet på bedriftens web eller Facebook-side. De skriver sjelden en egen lengre kommentar, innbyr ikke til diskusjon, og poster så å si aldri egne tekster, sterkt meningsinnhold eller politisk ladet innhold på Facebook.

«Mine» toppledere oppgir flere årsaker til dette. Noen av dem er: Topplederne er svært lite interessert i å poste innhold som kan avstedkomme debatt og diskusjoner i kommentarfeltene. Alle opplever det som vanskelig å diskutere på Facebook fordi det er mye føleri, og lite fakta og kunnskapsbasert argumentasjon. Ok, mye av det samme som vanlige folk opplever.

Flere oppgir også at dårlig medieerfaring har gjort at de vil opptre mest mulig nøytralt på Facebook for å ikke trigge negativ eller uriktig medieomtale eller starte en diskusjon. Interessant.

Topplederne er også svært tydelige på at de ikke vil framstå som skrytete eller mer privilegerte enn andre. Flertallet er ukomfortable med å skulle framheve seg selv. Noen av dem nevner janteloven spesifikt. Jaså, så toppledere er også bare mennesker.

Flere opplever at det i sosiale medier blir en sammensausing av seg selv som privatperson og seg selv i sin profesjonelle rolle, og at det er utfordrende å forholde seg til. Ja, det skjønner vi.

I Halden og Østfold er det vanskelig å finne toppledere som er profesjonelt aktive på Facebook med fag, omdømmebygging og meningsinnhold.

Hva mener fabrikkdirektør Kjell-Arve Kure selv om framtidsutsiktene til Norske Skog – en av Haldens største arbeidsplasser. Hva er hans visjoner? Hvorfor er det et bra sted å jobbe? Hvordan opplevde han å stå som leder i den lange og uforutsigbare budprosessen som selskapet sto i for ikke lenge siden?

Hva tenker Høgskoleledelsen om sin egen rolle i omstruktureringen av høyere utdanning i Norge? Hvor lett eller vanskelig er det å få tak i godt kvalifisert fagpersonale, og hvordan skal Høgskolen i Østfold møte stadig større krav om rapportering, kvalitet, digitalisering, og effektivisering når man står igjen alene som egen enhet? Hva tenker de om sin rolle i lokalsamfunnet? Fresenius Kabi? Nexans? Jeg er sikker på at det eksisterer spennende, interessante og opplysende tanker og planer internt som ikke er hemmelige, men det er veldig stille i samfunnsdebatten fra toppledelsen.

Toppledere er uløselig knyttet til virksomheten de leder. Hvordan de håndterer sin Facebook-identitet og sin rolle som virksomhetens ansikt utad kan både tjene og skade selskapet og dem selv. Da er det enklest å ligge lavt.

Topplederne er ellers ikke redde for å være synlige – de er vant til å representere sin virksomhet i «tradisjonelle fora» som å snakke på konferanser og stille opp i avisintervjuer. Men det kan synes som om Facebook legger på en ny dimensjon fordi man ikke vet helt hvem publikummet er, eller hvordan folk vil respondere. Når dette skjer i full synlighet i et nettverk hvor det du publiserer kan spre seg med lysets hastighet, virker det åpenbart som en hemmende (og litt skremmende) faktor.

Er det feigt? Jeg vil være forsiktig med å bruke et såpass sterkt ord, men topplederne sitter på mye kunnskap, har det øverste ansvaret, og både ansatte, kunder, medier og samfunnet rundt, retter sine øyne mot topplederen på jakt etter informasjon om virksomheten og planer framover. Mange steder er topplederen en sentral person i lokalsamfunnet som øverste leder for en hjørnesteinsbedrift eller profilert virksomhet. Jeg mener vi må kunne forvente mer av topplederen enn av folk flest, også i sosiale medier – vår tids kraftigste kommunikasjonskanal.

I en tid hvor samfunnet er i rask endring, alle kommuner slåss om å være attraktive, og kommentarfeltene lider mye av føleri, og mindre av fakta, kunne topplederne med fordel deltatt mer i sosiale medier og i dugnaden for en faktabasert samfunnsdebatt. I stedet holder de seg i skyttergraven.

PS. Har du lyst til å lese hele undersøkelsen «Er toppledere i Østfold feige eller bevisste på Facebook», er du velkommen til å ta kontakt.

«Whosoever desires constant success must change his conduct with the times».

Niccolo Machiavelli

Artikkeltags