– En havn for en strandet rundkjøringsskulptur

DETTE BILDET ER DET BESTE: – I mine øyne har denne saken bare kastet av seg ett virkelig monument, og det er de kostelige bildene som HAs fotograf Steinar Øystad tok av happeningen i rundkjøringen øverst i Marcus Thranes gate, skriver førsteamanuensis i kunsthistorie, Jørgen Lund.

DETTE BILDET ER DET BESTE: – I mine øyne har denne saken bare kastet av seg ett virkelig monument, og det er de kostelige bildene som HAs fotograf Steinar Øystad tok av happeningen i rundkjøringen øverst i Marcus Thranes gate, skriver førsteamanuensis i kunsthistorie, Jørgen Lund. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Jørgen Lund, førsteamanuensis i kunsthistorie, er ikke imponert over forslaget til gitarmonument.

DEL

MeningerÅ ha et kulturliv er ikke bare å ha utøvere og publikum, men også overskudd til å historisere og reflektere over det som er og var. Som et slikt overskuddsfenomen gir initiativet for et «gitarmonument» grunn til generell optimisme på Haldens vegne.

Men før man kvitterer ut et varig inngrep i det historiske bybildet – en stor gitarform i Iddefjordsgranitt et bestemt sted på Torvet og signert Nico Widerberg – er det all grunn til å tenke seg om flere ganger.

Ønsker man kvalitetssikring av det som i dag kalles kunst i det offentlige rom, fins det erfaringer fra sammenlignbare saker i Norge.

Uansett om smaken skifter, kan bestemte fallgruver unngås og bestemte tommelfingerregler lett hentes fram. Et raskt blikk på mediebildet den siste tiden – tenk bare på det kunstnerisk sett diskutable «Osvald-monumentet» ved Oslo S og det menneskelig sett problematiske 22. juli-prosjektet i Tyrifjorden – burde mane til skepsis mot plutselig hastverk og smi mens jernet er varmt-tankegang. 

Før man kvitterer ut et varig inngrep i det historiske bybildet – en stor gitarform i Iddefjordsgranitt et bestemt sted på Torvet og signert Nico Widerberg – er det all grunn til å tenke seg om flere ganger.

For det andre trengs det ikke særlig mye reising før man finner norske byer som nokså bevisstløst blir preget av lokale helter som har «snakket sammen» – kunstnere så vel som økonomiske velgjørere.

Generelt bør foten dessuten gå mot bremsepedalen hvis et bestemt atelier leverer mer enn et visst antall tonn masse årlig til landets offentlige rom. Etterpå – for eksempel når en by er full av lokale dyreskulpturer – er det for sent.

Velkjent er også kunstsaker der den opprinnelige ideen var lovende i sine rette rammer og proporsjoner, men der prosjektet underveis enten eser ut eller går under i kompromisser, eksempelvis når man famler etter en alternativ plassering av en skulptur.

Man kommer ingen vei uten ildsjeler; mye bra har startet ved pubdisken. Men i 2016, lenge etter Colbjørnsen-monumentet, dreier kunst i det offentlige rom seg om en fellesskapssak i en spesielt avansert forstand, langt fra noe man tar en telefon og bestiller fra et nærliggende verksted og får levert på lastebil.

Kunst i det offentlige rom er ikke bare for blikket til kulturinteresserte borgere og turister, men angår vel så mye hun som bare vil sitte ned og hvile bena og han som vil ha noe morsomt å klatre i.

For ikke å snakke om de som først og fremst vaktsomt skanner omgivelsene etter ting som barna kan falle ned fra. Kunst i det offentlige rom er rett og slett den nesten umulige kunsten å få alt dette til å funke, på en måte som tilfører noe nytt, noe å se på igjen og igjen.

Det er blitt en floskel å si at diskusjon og prosess er et gode i seg selv, men i vår sammenheng har dette en bestemt betydning, som HA prisverdig har åpnet for med sin oppfordring til debatt.

Poenget kan ikke være å føre uendelige krangler og lokaliseringsstrider eller å kose seg over antallet folk som «sier sin mening» for 5 kroner meldingen, men å dele individuelle synspunkter og ideer i den grad at det etter hvert oppstår en atmosfære – la oss gjerne kalle den kollektivt kunstnerisk – frigjort fra de vanlige begrensningene som ligger i byråkratisk-administrative eller overdrevent resultatorienterte tenkesett.

Dette handler om en slags kollektiv kunstnerisk sans vi utvikler når interesserte folk får anledning til å spørre hvorfor en ready made gjenstandsform med et slags popart-preg nå plutselig dukker opp fra Nico Widerbergs hånd, i et kunstnerskap som alltid har holdt fast ved menneskeskikkelsen i diverse karismatiske toneleier.

Da tar vi oss tid til å ta eget blikk i bruk i stedet for å støtte oss på rykter og bedyrelser om at den ene eller den andre kunstneren er «anerkjent».

Den tiden dette tar er ikke passiv og defensiv, men tvert i mot ambisiøs på byens vegne, å søke kvalitet som går ut over det rent lokale, uansett om det blir monument eller ikke.

Det å holde en diskusjon og en tenkning åpen lenge nok, har intet å gjøre med jantelov eller å ville bruke meningsmålinger og lunkne gjennomsnitt til å skape kunst. I tillegg til form- og plasseringsdiskusjoner, trengs drøftelser av hvorvidt det bør bli et monument i det hele tatt.

Slik tar man monument eller minnesmerke alvorlig som kunst, og kommer videre fra den gamle tanken om en slags medaljeskjold i friluft som byen skylder noen for heder og ære, som færrest mulig av de forbipasserende stikker seg på.

Etter hvert kan vi da se at det hele dreier seg om muligheter som vi var blinde for så lenge vi slingret mellom grøftekantene «provoserende» og «inkluderende», «elitær» og «folkelig» kunst.

I mine øyne har denne saken bare kastet av seg ett virkelig monument, og det er de kostelige bildene som HAs fotograf Steinar Øystad tok av happeningen i rundkjøringen øverst i Marcus Thranes gate.

Det kan og vil dukke opp veier framover som ingen ante var der. Tenk bare på hvordan den nye operabygningen i Oslo gikk fra skjellsord til folkeeie under byggeprosessen, og nå åpner et helt nytt landskap på velkjent sted.

Først når vi har kontakt med slike erfaringer er vi kunstneriske nok og radikale nok til å nærme oss beslutninger om byens utforming.

Som engasjert utflytter vil jeg bruke altså bruke anledningen til å gratulere byen med initiativet, men samtidig spørre hvor stoltheten og patriotismen er hvis det kulturhistoriske miljøet på Torvet betraktes som havn for en strandet rundkjøringsskulptur.

Både fra langt og fra nært hold kan man riktignok se feil, men i mine øyne har denne saken bare kastet av seg ett virkelig monument, og det er de kostelige bildene som HAs fotograf Steinar Øystad tok av happeningen i rundkjøringen øverst i Marcus Thranes gate.

Skulle jeg våge meg på litt konkret fabling til slutt, vil det bli:

Gi disse bildene en eller annen flott plassering i lokaler der byens folk ferdes, trekk pusten dypt noen ganger, kjenn inspirasjonen og jobb videre med Halden.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags