Gå til sidens hovedinnhold

– Gitarskulpturen hyller grasrotmusikken i Halden

Artikkelen er over 5 år gammel

Gitaren har vært brukt på bedehusene, på bygdehusene, på puben og på lokalet i Halden i 100 år eller mer.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg er med i ad hoc-gruppa som teller fire personer, som har som mål å få satt opp en gitarskulptur i Halden. I fellesskap mener vi at det moderne musikkmiljøet i Halden har en historie verdt å markere, og vi har valgt gitaren som et symbol for dette.

Vi fire er alle individuelle personer, med hvert vårt liv og hver våre erfaringer, men dette med gitarskulptur er vi enige om. Og vi ønsker å få til dette uten at det skal koste det offentlige en krone.

 Vår tanke er at dette skal finansieres av gode støttespillere og ved at vi selv bidrar til å skaffe til veie en del av grunkene som skal til.

Personlig har jeg motiver for gitarskulptur som går ut over å markere Halden-rocken, som jeg selv er en del av.

Mitt anliggende er at jeg ønsker å markere grasrotmusikken i Halden, og gitaren er slik jeg ser det, et utmerket symbol for dette. Gitaren har vært brukt på bedehusene, på bygdehusene, på puben og på lokalet i Halden i 100 år eller mer.

 

Da tanta til mora mi, Gudrun vokste opp i nærheten av Halden Bomuldspinderi i Tistedal, hadde ikke familien hennes råd til å kjøpe et piano, men gitar hadde de råd til. Og Gudrun var et musikalsk vidunderbarn, hun hadde musikken i seg.

Sammen med andre tenåringsjenter – dette var før utrykket tenåringer ble skapt – gikk hun flere ganger i uka til Frelsesarmeen i Tistedal. Her lærte hun å spille og synge.

Det var først når hun ble voksen at hun selv hadde mulighet til å kjøpe seg et piano, som hun også lærte seg å spille på.

Jeg husker henne. Hendene hennes fløt lett over både tangentene på pianoet og strengene på gitaren. Høyst sannsynlig hadde hun gitar som var laget i Tistedal eller i Halden.

Så mange spilte gitar her i byen, at flere kunne livnære seg på å lage gitarer. Kompisen min, Lars Ivar, har en gitar hjemme som er produsert i Halden, og det er han ikke alene om her i byen.

Poenget med denne historien er at den ikke er unik. Mange i arbeiderklassen på den tiden og opp gjennom hele det forrige århundret, vil tenke på gitaren, eller trampeorgelet, som deres instrument. Den representerer på mange måter deres kultur.

Da rocken kom på 1950-tallet, med trommesett, bass, gitar og piano, var dette en kultur som kom fra bunn og ville opp. Den representerte ikke noe du lærte på skolen eller i kirken for den saks skyld – den var på mange måter et opprør mot det bestående.

Og sammen med skarptrommer og cymbaler, var høye gitarer et av kjennemerkene.

Et av Haldens kjennetegn har siden, i over 60-år, vært at det i tillegg til den offisielle musikkveien – skole og utdanning – har vært et yrende musikkliv blant mer eller mindre selvlærte musikanter.

Særlig eksploderte dette etter at bandene The Young Lords og Front Page ble spydspisser for Halden-rocken etter 1980, noe vi helt fram til vår tid ser fruktene av på utesteder og i konsertlokaler.

Visst er det musikkmiljøer i de andre Østfold-byene også, men jeg opplever akkurat dette, gitarbaserte musikkmiljøet som spesielt framtredende her i byen.

Min gitarhelt da jeg vokste opp var Kalle Storm Andersen. Da jeg var tenåring, ville jeg bli som Kalle. Han synes kanskje dette er pussig å forholde seg til i dag, men sånn var det. Når jeg tenker etter, er han fortsatt min gitarhelt.

De første gitarene stammer fra Spania, høyst sannsynlig fra byen Malaga, hvor folk allerede på 1500-tallet spilte sanger på små, firestrengers gitarer. I dag ville vi sannsynligvis kalle dette for en ukulele.

Slik sett er det, som enkelte har gjort, lett å anføre at det ikke er noe poeng å ha en gitarskulptur i Halden. Gitaren er ikke funnet opp her – og det er ingen ting som binder dens opprinnelse til byen. Og det er riktig, men det er altså ikke derfor jeg synes det er riktig med gitarskulptur her.

Det har hittil vært interessant å være en av dem som har stukket fram trynet og foreslått å sette opp en skulptur i Halden, over det vi oppfatter som folkelig musikk og en kultur som kommer nedenfra og vil opp.

Den dekker alt fra bedehuset til Rockehuset, og den er ikke så prangende at den blir en plage over tid

 

Når det gjelder Nico Videbergs modell til skulptur, mener jeg personlig at den er god. Den dekker alt fra bedehuset til Rockehuset, og den er ikke så prangende at den blir en plage over tid, slik jeg ser det. Husk at den skal stå der lenge.

Og jo mer voldsom utformingen er, jo mer plagsom kan den bli med årene. Særlig for dem som i utgangspunktet synes det å sette opp en gitarskulptur er en dårlig idé.

 Derfor er det, slik jeg ser det, bra at det er debatt rundt dette, og det er bra at folk engasjerer seg i om den skal stå på Torget eller et annet sted.

Samtidig er det vesentlig at Nico er en hardt arbeidende bildehogger med gjennomføringskraft. Hvis han får oppdraget, blir jobben gjort.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.