Hvem er de 800 fattige barna i Halden?

En fersk rapport viser at flere norske barn vokser opp i fattigdom. (Foto: Hilde Unosen, Dagsavisen)

En fersk rapport viser at flere norske barn vokser opp i fattigdom. (Foto: Hilde Unosen, Dagsavisen) Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Kjenn litt på følelsen av at pengene dine aldri strekker til. Du har knapt råd til faste utgifter som husleie, og du har som regel ikke råd til at barna dine får være med på aktiviteter eller kjøpe seg nye klær. Dette er hverdagen for foreldrene til over 800 barn i Halden

DEL

MeningerKjenn litt på følelsen av at pengene dine aldri strekker til. Du har knapt råd til faste utgifter som husleie, og du har som regel ikke råd til at barna dine får være med på aktiviteter eller kjøpe seg nye klær. Dette er hverdagen for foreldrene til over 800 barn i Halden.

800 barn er veldig mange. Det er noens klassekamerat, noens nabo og noens lagvenninne. Men hvor godt ser vi dem? Og hvor mye bryr vi oss egentlig?

Østfold topper statistikken, hvis vi ser bort i fra Oslo, på andelen barn i lav-inntektsfamilier. Vi snakker ikke om de familiene som ikke har råd til en sydenferie i året i tillegg til en weekendtur, eller de som kun ha råd til å kjøpe ny telefon til barna en gang i året. Lav-inntektsfamilier er familier som har 60 % lavere inntekt enn medianinntekten i Norge. Barne-ungdoms-og familiedirektoratet definerer fattigdom slik: «En person er fattig dersom vedkommende mangler ressurser til å delta i samfunnets aktiviteter og å opprettholde den levestandarden som er vanlig i dette samfunnet.»

Det er mange faktorer som spiller inn når man ser på risikoen for å forbli en lavinntektsfamilie og barnas sjanser videre. Hvorvidt foreldrene står i arbeidslivet, er på sosialhjelp eller er uføre spiller naturligvis en rolle og bo-forhold er en viktig faktor.

I kommunens forslag til samfunnsplan som skal gjelde frem til 2050 (!) er det skrevet noen få linjer om fattigdom. Det går i hovedsak på tidlig innsats i skolen og inkludering i lag-og foreningstilbudet. I tillegg vises det til at det må tilrettelegges for nye arbeidsplasser.

Som de så fint skriver det i planen: «Målet er å ha tiltak og beredskap som hindrer for stort utenforskap. I kommunal planlegging skal en fokusere på tiltak som demmer opp for en negativ utvikling.»

Men hvilke tiltak de helt konkret sikter til fremkommer i liten grad, og det virker enda merkeligere at det ikke er mer på dagsorden når 800 barn i Halden lever i dette hver eneste dag.

All ære til byens organisasjoner som tar tak i utfordringene med barnefattigdom og tilbyr ungdomsklubber, gratis utlån av utstyr, topp-turer, idrettsarrangementer og familieturer. De utgjør garantert en stor forskjell for mange av disse familiene og i særdeleshet barna. Det er ikke vanskelig å se for seg hvor kjipt det kan være å snakke om sommerferien med klassekameratene sine når man innerst inne vet at familien ikke har råd til å gjøre noe verdens ting.

Men selv om barna som lever under fattigdomsgrensa i Halden får mange tilbud om aktiviteter og tiltak er det foreldrene som sitter med ansvaret. Det er foreldrene som har havnet i en situasjon som gir dramatiske konsekvenser for familien sin. Nesten 600 barn i Halden bor i en husholdning som har mottatt sosialhjelp i løpet av året, viste tall fra 2015. Over 800 barn i Halden bodde i 2015 i et hjem uten yrkestilknyttede personer. Statistikk viser at det er noen flere barn med innvandrerbakgrunn som lever under fattigdomsgrensa.

Østfold er en av fylkene i landet med størst andel uføretrygdede. På landsbasis ble det i 2016 utbetalt 6,2 milliarder kroner i sosialhjelp. En av de største risikofaktorene for å bli født inn i en lavinntekts-familie er at minst en av forsørgerne har statlige støtteordninger som inntektskilde.

I 2006 var det omtrent ni prosent fattige barn i Halden, i 2016 er det 14,5 %!

Alle piler peker feil vei, og da er det en gåte for meg hvorfor ikke dette er en av de sakene som byens politikere diskuterer mest.

Alle varsellamper bør blinke for at det skal settes inn enda flere krav og tiltak for familier som havner i kategorien «lavinntekts-familier» med alle konsekvensene det gir.

Det kommer alltid til å være noen som har mindre inntekt enn gjennomsnittet, men hvorfor er det et økende antall familier i Halden?

Svaret på det er ganske sikkert komplisert, men jeg stiller allikevel en del spørsmål ved hvordan det satses. For hvis Helsestasjonen hadde fått ekstra ressurser kunne de fanget opp flere i risikosonen allerede mens barnet lå i mors mage. Hvis barneverntjenesten hadde hatt flere ansatte kunne flere fått veiledning. Hvis NAV hadde fulgt opp flere enda tettere så kunne kanskje noen av de som nå baserer livet sitt på inntekter fra statlige støtteordninger fungert i arbeidslivet også. Hvis man hadde satset mer på integrering ville antageligvis enda flere kommet ut i arbeidslivet. Hvis kommunen hadde satset mer på tidlig innsats i skolen kunne flere av ungdommene etter hvert stått på egne ben, og brutt ut av den dårlige spiralen med at fattigdom er arvelig.

Det blir mange «hvis», men hovedspørsmålet mitt er hva politikerne egentlig gjør. Hvor ofte diskuterer de utfordringene og konsekvensene av barnefattigdommen i Halden? Hvor mye kunnskap har de om det?

Det siste spørsmålet mitt er antageligvis en brannfakkel. Og jeg tar høyde for at jeg hisser på meg en del foreldre nå. Men hva gjør de selv for å komme ut av den situasjonen de har havnet i?

TRINE HØISTAD

Artikkeltags