Nylig reiste jeg på en helgetur til København. Vi var en gjeng nordmenn og svensker som møttes i Danmark. Av alle ting så kom turen til takket være at en norsk artist skulle opptre i kongens by.

I løpet av «weekenden», som det heter på dansk, ble det snakket norsk, svensk og dansk om hverandre. Vi oppdaget ord som eksisterte på det ene språket, men som vi savnet i de respektive.

Våren hadde så vidt kommet til våre trakter og under bilturen sørover drømte vi oss bort i vårblomster, småsko og varme solstråler på naken hud.

Vår gode, svenske venninne kunne med drømmende blikk fortelle om «salta bad».

Vår norske eiendomsmegler-venn fastslo raskt at dette var et uttrykk hans yrkesgruppe savnet i det norske språket. Tenk deg et prospekt med «kort veg til salta bad» – en hører bølgeskvulp og kjenner en sval bris uten behov for ytterligere beskrivelser.

Vi som bor her i grensetraktene har vel alle en tendens til å slå over til svensk når vi krysser en av de to Svinesundsbroene. Vi er oppvokst med svensk barne-tv og «Fem myror är fler än fyra elefanter». Så svensk kan vi.

Hører man så en svenske snakke språket, så oppdager man hurtig hvor malerisk det er. Det består av vakre ord, uttrykk og vendinger. Ikke rart svenske visesangere alltid har vært populære her hjemme.

Deretter krysses en bro eller en kort eller lang fergetur gjennomføres. Et nytt språk vi helt eller delvis forstår dukker opp. Tungen trekkes lenger bak i munnen og ordene triller ut med litt sku, kartofler og «ja man».

Hører man så en svenske snakke språket, så oppdager man hurtig hvor malerisk det er.

I tillegg registreres det hurtig at danskene erstatter flere ord med engelske. Ikke bare har de skiftet dem ut, de beholder også den engelske uttalen midt opp i det danske. Kortermet genser har ikke bare blitt T-skjorte men «T-skirt».

Etter en deilig helg og weekend i København, der ordene hadde trillet ut på norsk, svensk, dansk og engelsk, stoppet vi på hjemveien ved et museum. Vi hadde blitt tipset av min far, som hadde tatt rollen som distansert reiseleder. Her var det en spennende fotoutstilling med temaet «Vennskap og rom».

Selvfølgelig hadde han rett. Denne måtte vi oppleve etter en vennskapstur.

Når jeg besøker utstillinger, ser jeg på maleriene og fotografiene, men jeg er vel så interessert i kuratorens arbeid. Hvordan er utstillingen lagt til rette for at jeg skal få en flott opplevelse? Hvilken informasjon gir de oss i tillegg til kunsten. Dette er ofte ord – nøye utvalgte ord.

På en av de små oppslagene som var satt opp stod det; «De bedste venskaber jeg har haft, det er med folk, som jeg leger godt sammen med. Som man er god til at opleve sammen med. Altså simpelthen sige nu er vi her, og nu lever vi helt 100 % her i nogen tid».

Det er så riktig. Med få ord var mye av turens filosofering oppsummert.

Utstillingen var svært god og kan virkelig anbefales, spesielt en installasjon på utsiden av herregården. Der var det dannet et reservat for ord som er på vei til å forsvinne ut av det danske språk. 100 ord var plukket ut. Hvert enkelt av dem var skrevet på små lapper som var satt på pinner rundt omkring i parkanlegget.

Eksempelet de trakk fram var bedrøvet. Få bruker ordet bedrøvet i dag. Det har blitt erstattet av deppa eller frustrert

På plakaten som forklarte prosjektet kunne man lese at ordene kunne få bo her til de var på vei inn i det danske språket igjen. Slikt fascinerer meg.

Da jeg kom hjem til min datamaskin (EDB, computer, oppslagsverk) måtte jeg sjekke om noe lignende var gjort i Norge. Her fant jeg at NRK for noen år siden hadde «Bli med og redd et ord». Her ble det blant annet diskutert om en følelse forsvant hvis ordet som beskrev den ble borte.

Eksempelet de trakk fram var bedrøvet. Få bruker ordet bedrøvet i dag. Det har blitt erstattet av deppa eller frustrert. Men å være bedrøvet er da noe helt annet.

Tilbake til vår egen reise i ord, språk og vennskap.

I løpet av turen oppdaget vi i tillegg at det ikke bare er ordene som forsvinner, men også produkter, funksjoner og aktiviteter.

Flere av disse er delvis eller helt borte fordi atferdsmønsteret vårt endres. Vi snakket om, for å nettopp være 100 % til stede i opplevelsen, at vi ønsket å legge bort telefonen, nå mobilen eller Iphonen.

For å lykkes med dette burde vi heller ha med et kamera. Kun vår venninne som er fotograf hadde med en slik oppfinnelse. Vi andre hadde med mobilen. Vi humret over at vi selv hadde vært ute og reist med reisesjekker og ulike valuta. Nå hadde vi mobilen eller et bankkort.

For noen dager siden så mine barn og jeg på en dokumentar om Michael Jackson. Dette var kort tid etter at en ung venninne av familien hadde vært på Isac Elliot-konsert. Hun fortalt oss begeistret om hvordan alle i publikum sto og lyste med mobilene.

I dokumentaren så vi en konsert med Jackson Five. «Hva driver de med?», utbrøt mine barn med åpen munn og pannen lagt i bekymrede folder. Et totalt ukjent fenomen for deres generasjon; veivende lightere.

Til tider kan jeg derfor føle at det også kan trengs et reservat for slike som meg. Moderne mennesker som tross alt er født i forrige århundre.