Jeg er helt enig med Soad Hirkjølen i at vi trenger mer enn musikk og mat for å få til en vellykket inkludering her til lands. Men det er likevel ikke «bare» musikk, dans og mat frivillige organisasjoner som Multicultura, Fargespill og Vår Verden holder på med. Det vi først og fremst jobber med, er å skape arenaer for fellesskap. Vi tyr til kunst fordi kunsten er større enn oss selv og virker samlende framfor politikk, religion, økonomi og livsmønster som ofte er faktorer som splitter oss. Vi har erfart at musikk, mat og dans kan være en døråpner til dypere bekjentskaper som vennskap og tillitsforhold.

Les Soad Hirkjølens innlegg her (HA+)!

Som tilskuer, er det fort gjort å bare legge merke til festen og glemme alt det harde arbeidet som ligger bak. Det kan sikkert se lettvint ut og kanskje til og med virke som vi bare idylliserer, men tro meg; midt opp i matlagingen, dansetrinnene og samspillet grer vi i kulturkonflikter, rydder opp i misforståelser og skaper dialog. Vi utfordres stadig av nye folk med andre perspektiver enn oss selv, men det er nettopp i disse dialogene vi tror vi vokser og utvikler oss som mennesker og får et videre syn på livet.

PROFIL: Dina Billington

Kunstnerisk leder Fargespill Østfold

I Fargespill legges det opp til et slags gavebytte; du får noe av meg, så får jeg noe av deg. I denne byttefilosofien ligger hele hemmeligheten i integrering, mener jeg, nemlig at vi blir gjensidig avhengige av hverandre. Det slår meg også at å være med på et kunstprosjekt som en festival eller en konsert, nærmest blir et krasjkurs i å komme inn i det sivile norske samfunnet. Det handler om å lære seg viktige norske normer som å komme presis, melde fra, holde avtaler og holde fred med hverandre.

Bildeserie

BILDER: Haldens første Barnas Verdensdager må kunne kalles en suksess

Men det viktigste av alt er kanskje språkopplæringa man får av å være med; aktørene i Fargespill lærer norsk på rekordtid. Multicultura, Fargespill eller Vår verden blir aldri det samme som en arbeidsplass eller en norskskole. Frivilligheten skal først og fremst være en lav terskel inn til fellesskap. For alle trenger et sted å høre til ved siden av arbeid og skole.

Når Fargespill blir nominert til Nobels fredspris, eller når Safia Abdi Haase blir utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, handler det ikke om hvor flott musikken er, eller hvor godt maten smaker eller hvor eksotiske vi er alle sammen. Det handler om at de ulike prosjektene fører til større livsmestring, folkeopplysning, mindre rasisme og vold og mer aksept og forståelse i samfunnet vårt.

Hvorvidt det skal satses på innvandrerorganisasjoner, utdanning eller legges til rette for å få folk i arbeid, i barnehage, eller tilby god språkopplæring, handler først og fremst om politikk. At innvandrere får større innpass i norsk demokrati, mener jeg hviler tungt på de ulike politiske partiene i Norge. Det er her det må gjøres grep for at de folkevalgte i større grad gjenspeiler det multikulturelle samfunnet vårt, og at forskjellige stemmer skal bli hørt i kommunestyrer og på Stortinget der de faktiske avgjørelsene tas.