Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Hasj-tagg #generasjonskløft
– Hva er det som ligger bak når en graffiti med påskriften «hash» vekker slik forargelse?
I Halden Arbeiderblad tirsdag 4. oktober kunne vi lese at tenåringspappaen Øyvind Strøm, som «digger graffiti» og sier nei til narkotika har malt over påskriften «hash» på den lokale skaterampen.
- Les også: Tenåringspappa malte over hasj-graffiti
- Les også: – Det er helt tragisk at de gjør dette
Strøm er avbildet i forsøksvis ungdommelige rapper-positurer, smilende med maling i ansiktet. Kort tid etter har noen malt på skaterampen igjen. Denne gangen står det «er hash så tabu, er dette bedre, SKAM?» – og i tre saker på samme dag kan avisen melde at frivillige vil holde vakt.
Samtidig anses taggen «David Bowie Kniv Sædfuck» som verneverdig på Oslos østkant. Kontrasten er stor.
- Les også: - Politiet hev seg over gjerdet og fikk tatt ham!
- Les også: Hasj-graffitien: – Flere har sagt de vil gå vakt om nettene
Mindreårige skal selvsagt ikke bruke rusmidler. Det er godt dokumentert at cannabis er mer skadelig for tenåringer, enn for voksne. Men det som skjer her fortjener en analyse. Hvorfor dette veldige engasjementet, og hva ligger bak det som er malt opp dagen etter?
Ja, hvorfor er hasj så tabu, og er skam noe bra? Dette er kanskje noe de voksne bør spørre seg selv om – et signal fra ungdommene, som de ikke våger å få utløp for på noen annen måte.
Kidsa er ikke dumme; de er faktisk i stand til å tenke selv. De voksnes reaksjoner på hasj fremstår nok mildt sagt som hykleriske i lys av at Folkeopplysningen på NRK nylig viste at hasj er mindre skadelig enn rusmiddelet mange av ungdommenes foreldre bruker i helgene.
Hadde vi fått det samme oppstyret om noen malte «vodka» på skaterampen?
Mange foreldre har nok sin barnetro om at cannabis fører til hardere stoffer – derfor er det ikke rart at det hele blir litt panisk; og for ungdommene latterlig. De unge skiller mellom stoffene, og de voksne forsøker å sette dem i samme bås.
Taggingen og bredpenselen synliggjør et generasjonskløft i måten vi tenker om dagens illegale rusmidler.
Foreldregenerasjonen vil løse dette, litt slik de har forsøkt å løse bruken; ved å få det ut av syne, og late som om det ikke er der.
Like mislykket vil det nok være å innføre vakthold. Det vil alltid være steder som ikke er overvåket, der de unge diskuterer dette fritt. Det er lite trolig at foreldregenerasjonen oppnår noe annet enn en midlertidig litt penere overflate.