Gå til sidens hovedinnhold

– Når bleiene mine blir politikk

Artikkelen er over 2 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I statsbudsjettet er det foreslått å forandre og spare på inkontinensutstyr.

I Halden kommune skal vi spare på sengeskift. Både nasjonalt og lokalt er høyrestyrt.

Forholdet er komplisert, og mange ser ikke sammenhengen.

Først til Erna. Jeg har brukt mange år på å finne gode bleier. Og kvaliteten på bleiene gjør noe med livskvaliteten min. Unnskyld til deg som setter kaffen i halsen - jeg har full forståelse for at du ikke vil vite at jeg bruker bleier. Men politikerne tvinger oss til å snakke om det. Og for meg spiller det ingen rolle. Jeg har levd med det i mange år. Men jeg vil heller at du leser det i avisa enn at du lukter det i kommunestyrestyresalen.

Dette er ikke noe vi snakker om. Og det gjør ikke de eldre heller. Uhell skjer, og de skjer ofte på soverommet. Tro meg, jeg vet. «Bare putt på et sånn laken som du kjøper på apoteket», sier du. Ja, men det vil jo Erna at jeg skal betale selv nå. Og de eldre sparer på krona, så de har kanskje ikke råd til dyre engangslaken. Jeg klarer ikke å sove på dem. Det blir varmt, klamt og de krøller seg. Søvnkvaliteten er avgjørende. Søvn er viktig for helsa. Jeg har BPA (brukerstyrt personlig assistanse, journ.anm.), så jeg bytter sengetøy når jeg har behov for det. Og for de av dere som lurer, har jeg fast jobb og bidrar med skattepenger inn i samfunnet.

PROFIL: Anne Karin Johansen

Halden Arbeiderparti

De eldre snakker ikke om sengeskift på vurderingsmøte. Det gjør kanskje ikke de pårørende heller. Og de fleste døtre skifter på foreldrenes senger, har jeg fått tilbakemeldinger om på Facebook. Dette er et veldig privat tema. Men tenk dere at dere ikke har barn og hjemmehjelp hver 4. uke. Og nei, dere politikere som tror man bare kan ringe hjemmebaserte tjenester når uhellet skjer. Utvidede besøk krever nye vedtak.

Når man ikke snakker om inkontinens eller andre ting som skitner sengetøyet, så er det fordi soverommet et det rommet i huset vi lukker døra til. Det tilhører det mest private vi har. Men når lukta først setter seg, og man har begynt å skamme seg, så slutter man å gå ut. Man får jo heller ikke vasket klærne ubegrenset. Og man lurer litt på om de lukter også. Og den vonde sirkelen er i gang. Brukerne blir isolerte. Og med det kommer ensomhet og til sist kommer sykdommene. Liggesår, mangel på matlyst, dårlig hygiene og kanskje dårlig tannstell. Hjemmehjelpen eller hjemmehjelpene for det kommer nok forskjellige hver gang. Lærer ikke å kjenne brukerne fra gang til gang. En gang fikk hjemmehjelpen i kommunen en beskjed om å holde et lite øye med matvanene til brukerne for å se om de fikk næring nok. Jeg husker at jeg ble litt irritert. Hva med dem som kun får besøk hver fjerde uke? Hvor godt kjent blir vi med dem? Klarer vi å oppdage faresignalene?

Politikerne vil vi skal bo hjemme lengst mulig, Men hvor lurt er det når de hjemmebaserte tjenestene som renhold og sengetøyskift ikke er lovpålagte? Det tvinger oss ut på det private marked, og de som har god råd, betaler, og de som ikke kan betale, skammer seg.

Dere som fortsatt er unge - husk å få mange nok barn som kan hjelpe deg når du blir gammel. Eller sørg for en god pensjon. Stol ikke på at samfunnet klarer å ta vare på deg.

Stol heller ikke på politikerne - vi klarer ikke å sette oss godt nok inn i det virkelige livet til folk som har det vanskelig da det ikke framkommer i sakspapirene. Sånn er det bare. Og administrasjonen gjør så godt de kan med de rammene de er prisgitt. Men til syvende og sist snakker vi om prioriteringer

Kommentarer til denne saken