Etter torsdagens (29.10.20) forslag om innsparinger, og spesielt i skolesektoren, blir vi oppriktig bekymret.

Vi ønsker derfor å komme med en tilbakemelding på hvorfor det faktisk er så mange assistenter (som det blir nevnt på HA) i skolene, i forhold til vedtakene som enkeltelever har. I dette innlegget vil vi omtale assistenter som miljøterapeuter/miljøarbeidere, for å være korrekte.

Det er bekymringsverdig at Roar Vevelstad tenker at vi har for mange miljøterapeuter/miljøarbeidere i skolene. Vi jobber som miljøterapeuter på barneskole og ser absolutt behovet for ekstra ressurser. Det vi allerede har nå, er langt ifra nok til å dekke det reelle behovet. I praksis er det mange klasser som har elever som har ulike utfordringer, både når det gjelder faglige og sosiale, og som trenger ekstra bistand i form av en miljøterapeut/miljøarbeider her og nå.

Vi vet at det tar lang tid fra en sak blir opprettet til det blir fattet vedtak, og da snakker vi om flere måneder, og for noen kanskje også år. Vi vurderer det ikke forsvarlig å la elevene vente så lenge uten å kunne få hjelp. Det er uforsvarlig både for eleven selv som trenger hjelp, elevene rundt og ikke minst familien. Elevene trenger å bli sett av voksne på skolen. De trenger å føle at de er like mye verdt, en tilhørighet, at de betyr noe, at de har gode relasjoner med voksne og andre medelever, at de føler seg trygge, at de lærer. Og lista er lang ...

Elevene har de samme behovene som det alle andre mennesker har, og de har Barnekonvensjonen i ryggen. Skolen skal representere normalitet og gi rammer, og for å sørge for dette må vi være mange nok til å gi elevene nettopp dette. Opplever elevene at de har en trygg og god skolehverdag er dette med og bidrar til at de er mer mottakelige for faglig innhold.

Hvordan skal en lærer drive undervisning og samtidig hjelpe den/de elevene som har ekstra utfordringer i klasserommet? Og hva med dem som ikke roper høyest, som også skal bli sett? Vi må heller ikke glemme at samfunnet vi lever er i endring. Det er flere faktorer som spiller inn på elevenes atferd, som f eks sosiale medier. Med fagfornyelsen skal skolene også jobbe forebyggende for psykisk uhelse hos elevene. Det å kutte hos miljøterapeuter/miljøarbeidere og la elevene vente i flere måneder før de får hjelp er ikke med og bidrar til dette, men tvert imot det motsatte. Hvordan skal lærerne i de ulike skolene ivareta elevene på en best mulig måte om det blir kutt i miljøterapeuter/miljøarbeidere?

Fagfornyelsen innføres, men det skal kuttes i de ressursene som er særdeles nyttige for å få gjennomført dette? Vi må tenke tverrfaglig og arbeide sammen til det beste for elevene, gjør vi annet blir det å gå tilbake i tid og det har ikke dagens samfunn råd til.

Vi undrer oss også over hvordan Roar Vevelstad mener det er mulig å effektivisere spesialundervisning, og da mener vi hvordan han mener vi kan gjøre det i praksis. Vi skulle ønske Roar Vevelstad kunne komme en dag i de enkelte skolene og ta en plass som lærer og miljøterapeut/miljøarbeider for å kunne få et innblikk i hvordan det faktisk er i det daglige arbeidet i skolene. Hvis han deretter mener det er forsvarlig å kutte, da blir vi tomme for ord.

Les også

19 millioner mindre til skole og barnehage * Nei til Fargespill * Styrker rus - og psykisk helse * Mer effektivisering

Det er kjent med Haldens økonomi og vi forstår at det er viktig med innsparinger. Men hva med å rette fokuset vekk fra helse- og omsorg og undervisning- og oppvekst enhetene, og prøve å se etter andre løsninger til hva kommunen kan spare og ev. tjene inn penger på? Vi er også innforstått med at begge disse enhetene er noe som koster mye penger i kommunen, men kanskje man må prøve hardere med å se etter andre løsninger. Hva med nytenkning?!

Det er dyrt å spare når konsekvensene fort blir at noen faller ut av skolen og trygge rammer. Det koster virkelig penger og ikke minst ødelagt barndom og liv. Savner at ressurser settes inn tidlig for å forebygge istedet for senere, når politi og helse blir de som må håndtere personer som ikke har blitt sett mens de var barn.

Vi må ikke glemme barna våre. De er vår framtid og fortjener kun det aller beste fra oss voksne. Forskning viser at det i dag er 70.000 barn og unge i Norge, som har psykiske utfordringer som skaper vansker i deres hverdagsliv. Og mørketallene er store. Bekymringen for barn og unges psykiske helse er stor og den er økende. Vi vet at den vil påvirke samfunnsutviklingen, så nå må vi tenke lenger enn nesetippen. Hvordan henger dette sammen med kutt i skolen? Hvordan ønsker vi framtidas samfunn?

Så må vi heller ikke glemme alle lærere, og alle miljøterapeuter og miljøarbeidere som jobber i de ulike skolene, og som gjør en utrolig innsats hver eneste dag for elevenes beste. Vi trenger ikke flere kutt i Haldenskolen. Vi trenger mer ressurser og mer tverrfaglighet! Og til dere foreldre med barn i skole; følg nøye med på barna deres og skolehverdagen. Nå må vi stå sammen og verne om barna våre.