MENINGER Som den meget velorienterte og kunnskapsrike person Ivar Bjørndal er, har han så utvilsomt rett når han i sin artikkel i torsdagens HA igjen understreker at det eneste realistiske – i hvert fall på kort sikt - er å få hjulene i gang igjen så fort som mulig efter corona-krisen. Og han har selvfølgelig også rett i at små grupper som sier nei til konsumsamfunnet ikke kommer til å forandre noen verdens ting - i hvert fall ikke på kort sikt.

Men uansett hva som synes å være det eneste nødvendige og virkningsfulle på kort sikt – mitt poeng er det helt enkle at den vekstfilosofi som ligger til grunn for dette, den kan ikke fortsette i det uendelige – det er i det lange løp ikke bærekraftig, for å bruke et moteord. Som Tormod R. Ausland er inne på i sitt innlegg i onsdagens HA: En eller annen gang stanger vi hode i taket, fordi jo intet tre vokser inn i himmelen.

Les også

Hvor går veien nå?

Alternativet er ikke å «snu alt på hodet» i en virkelighetsfjern økologisk drøm. Alternativet innebærer en erkjennelse av at det finnes grenser, at nok er nok. Men til det kreves en dyptgripende mentalitetsforandring i folkeopinionen. Hvor langt unna vi er fra en slik mentalitetsforandring, fikk vi demonstrert for kort tid siden da Haldens kommunaldirektør fremholdt at det kanskje holder om kommunens tjenester er gode nok – selv om det skulle innebære brudd på det vi efter loven har krav på. Reaksjonen kom prompte: ««Godt nok» er ikke greit» sto det å lese i HA 2.september.

Om erkjennelsen av at det finnes grenser og at nok er nok vil gå negativt ut over alle som strever med sin hverdagsøkonomi, er mer enn tvilsomt. Men uansett må vi ha et globalt perspektiv, der solidaritet kanskje innebærer å gi avkall på vekst hos oss for at det skal kunne bli nødvendig vekst hos andre. Ett er dog nokså sikkert: Å eksportere vår vekstfilosofi til alle jordens nasjoner vil jorden neppe tåle.