Gå til sidens hovedinnhold

Vår viktigste ressurs er ikke oljen, men folk i jobb!

FRITT ORD

Oscar Gurney fra Fredrikstad er som mange andre permittert fra jobben sin på grunn av koronapandemien. Istedenfor å gå permittert har han tatt kontakt med fiskebruk i Nord-Norge for å se om det går an å få en jobb der. Fiskebrukene nordpå går nå en usikker tid i møte på grunn av de nylig stengte grensene. Fiskerinæringen har i lang tid basert seg på arbeidsinnvandring, akkurat som mange andre næringer som ikke umiddelbart krever lang utdanning.

Disse bransjene er helt avhengig av arbeidsinnvandring og så langt har vi klart å holde hjulene i gang under koronakrisen. I det siste har flere arbeidsgivere har meldt om en bekymring for hva som kan skje med stadig seigere grensepasseringer. Nå blir det nesten helt stengt.

Stengte grenser kombinert med koronapermisjoner gjør at vi nå foran en situasjon hvor vi har mange permitterte fra noen bransjer mens andre bransjer er bekymret for om de får folk til å utføre oppgavene. Dette er en ny situasjon som jeg håper vi klarer å vri til noe positivt.

Innen landbruket snakker man om selvbergingsgrad. Vi skal produsere mat til å fø oss selv. Nå blir vi tvunget til å øke selvbergingsgraden også i arbeidslivet. Dette er selvfølgelig ikke gjort over natten, men vi så noen gryende muligheter gjennom sommeren når de første koronapermitterte begynte å jobbe i landbruket eller dagligvarebutikker som fikk et akutt behov for mer arbeidskraft.

Vi skal være glade for arbeidsinnvandring, men jeg vil jobbe for at vi få skal få enda flere unge østfoldinger til å velge seg yrker som krever fagutdanning. Det er nok en skjevhet mellom arbeidsinnvandrere og arbeidere med hovedadresse i Norge. Det er ikke umiddelbart noe galt med det, det viktigste er jo at jobben blir gjort, og en nordmann er i og for seg ikke mer verdt enn en Litauer. Nå står vi overfor en situasjon jeg tror og håper tvinger frem en enda høyere selvbergingsgrad i arbeidslivet, ikke fordi norske arbeidere er mer verdt, men fordi arbeidsledigheten her til lands er høyere enn den kanskje behøver å være.

Koronapandemien har også vist hvor avhengige vi er av jobber som fortsatt ikke får den anerkjennelsen de fortjener. Jeg blir glad når jeg leser om Sarpingen Elise Mutch Strøm som også sier at hun og kollegene blir satt mer pris på. Elise ble tidligere denne måneden kåret til årets renholder, 2021. Vi skal være stolte av fagarbeiderne våre og jeg blir litt harm når folk snakker om lavstatusyrker. Vi er et lite land og alle jobber like viktige.

Østfold trenger flere fagarbeidere og Norge trenger flere som er villige til å tenke nye yrkesveier etter hvert som livet tar uventede vendinger. Vi trenger også arbeidsgivere som ønsker å gi folk som kommer fra en annen bransje en sjanse, når de ikke finner folk de folkene de vant til. Vi har ikke hatt det umiddelbare behovet før, men nå mener jeg at vi må. Jeg har selv jobbet på fabrikk og blitt tvunget til å tenke nytt etter at en arbeidsulykke gjorde at jeg ikke kunne jobbe der mer. Det er ikke lett, men det er i mange tilfeller mulig, slik også Oscar og mange andre viser.

Å legge til rette for flere fagarbeidere og å legge til rette for omskolering gjennom et langt yrkesliv er viktig for Høyre. Det var det også før pandemien. Sammen med Høyre vil jeg jobbe for at vi skal lære hele livet. Det er vi helt avhengige av for å skape mer og inkludere flere. Dette vil være like viktig når hele Europa har fått sine to vaksinedoser.

Kommentarer til denne saken