– Vi har alltid vært brødre! Hahaha!

Denne noe pussige og barduse konklusjonen utløser stor latter da rock´n´roll-brødrene Magnum og Nils Tempo benker seg på uteserveringen til Siste Reis for en prat rundt det faktum at bandet deres, The Boogietraps, endelig har sluppet sitt første album.

Tittelen på plata er "A piece of the action!". Utropstegnet er essensielt og beskrivende for den typen garasjepunk som The Boogietraps trafikkerer i, rocken eksploderer ut av høyttalerne, som om punk-året 1976 skulle ha tvunget alle påfølgende år i kne.

For et par uker siden kunne tilfeldig forbipasserende gjennom Haldens nye «entertainment district» øst for Jernbanen; Grandbaren, Siste Reis og Sjokk Rock på stripe, oppleve genuin Halden-rock da The Boogietraps feiret plateutgivelsen på uteserveringa til Reis. Sjansen for å slippe unna uten vaffelører var minimal, dette var genuin bylarm.

Plata er passende ironisk ute på nystartede «Buss4Tog Records». Kvartetten teller også Ulf Rasken på bass og Olle Hov på trommer. Ingen av dem sinker i rock´n´roll faget.

Ramones er rollemodellene

Det er antakelig umulig å forklare hva The Boogietraps dreier seg om uten å nevne New York-bandet The Ramones. Fire skinnjakker, slitte jeans og gummisko-kledde lømler som var brødre uten å være født av samme foreldre, men definitivt i ånden. Det er her åpningsreplikken kommer inn, for Magnum og Nils Tempo er faktisk også virkelige brødre, i det sivile heter de Ole (49) og Nils (46) Olsen.

– Vi er født og oppvokst på Hovsfjellet. Vi kommer fra en arbeiderklassefamilie, faren vår var industriarbeider og mora vår var bibliotekar. Det siste førte nok til at det var flere bøker enn plater i hjemmet, forteller Ole og Nils, – det har også ført til at vi begge er veldig glade i å lese. Skjønnlitterære bøker av bl.a. Irwine Welch («Trainspotting»), musikkbiografier som den om MC5-gitaristen Wayne Kramer, og for Oles del, en stadig strøm av tegnerserier.

Det kan tenkes at stille lesing kan være en grei kontrast til musikkinteressen, som altså gjennomgående dyrkes på høyt desibel-nivå.

RINGREVER: Brødrene Olsen holder Halden-rocken i hevd!
RINGREVER: Brødrene Olsen holder Halden-rocken i hevd!(FOTO: )

Til daglig jobber Ole med IT-drift hos Communicate, han har studert økonomi og IT, Nils er «trouble-shooter» hos Elkjøp på Høvleriet.

Brødrene kom først til prominens i Halden-rocken med bandet The Basement Brats, som tok navnet sitt fra en fusjon av to låter av nettopp The Ramones. Men som for nesten alle av sin generasjon var det tegneserie-bandet Kizz som var den musikalske rottefangeren en gang på 1980-tallet.

– Kjøp av Sex Pistols-singelen «Anarchy in the UK» i Eldorado på Torget var avgjørende for meg, forteller Ole.

Så New York-lyset

Men den mest skjellsettende opplevelsen kom i 1991, eller var det 92?

– Vi så New York-bandet Devil Dogs, som spilte rock/punk, på Rio i Svenskegata. Vi var for unge til å komme inn, men Thrond Asker og Roger Karlsen hjalp oss inn likevel. Som Basement Brats var vi bare noen retningsløse kids som lærte. På den tida var Halden-rocken preget av mye dårlig metall. Folk som så rart på oss.

Vel. Opplæringa tok Halden-bandet på flere turneer i Europa, langt fra vanlig for lokale band.

– På en av turene gjorde vi 19 spillejobber på tre uker, i Frankrike, Spania, Belgia. Vi var også i Tyskland. Musikken vi spilte var et internasjonalt språk som alle forsto. Jeg ble kjent igjen på gata i Madrid, forteller Nils.

Bandet fikk hjelp på sine utenlandsturer av nettverket som var bygget opp av rock-entreprenøren Arne Thelin i Moss.

The Basement Brats holdt det gående fra 1991 til 1997. Underveis gjorde de, ved siden av egne plater, også versjoner av to av ur-sangene i Halden-rocken, Front Page´s «Monster» og Young Lords «Big burden». De kom ut på et samlealbum i Japan! Til slutt backet de Henning Kvitnes på en ny versjon av «Big burden» da han gjorde et tilbakeblikk på karrieren på midten av 1990-tallet.

TILBAKE PÅ ÅSTEDET: Magnum og Nils Tempo rocka forleden gata utafor Siste Reis.
TILBAKE PÅ ÅSTEDET: Magnum og Nils Tempo rocka forleden gata utafor Siste Reis.(FOTO: )

Unplugged i Strömstad

– Det hører med til historien at vi også spilte i Sverige, i Strömstad. Men der slo de til slutt av strømmen, ler Ole. Så mye for kulturell forbrødring over landegrensen. Kanskje det har noe for seg at Svinesundsbrua er stengt?

På slutten av 1990-tallet tok Ole en pause fra aktiv rocking og utdannet seg, blant annet i Stockholm. Der han også jobbet i IT-bransjen. Da han kom tilbake til Halden, var han med i bandet Deluxe 66 fra 2005 til 2010.

Nils var med i den første utgaven av Onkel Tuka, da de var mer av et punkband enn et bluegrassband.

– Jeg har alltid spilt i band. Aldri ikke spilt i band, slår Nils fast.

– Blant annet i Nuggets sammen med den nå Gøteborg-bosatte haldenseren Mats Husvik.

Husvik var også initiativtakeren bak Lee Hazlewood- tributebandet Some Velvet Evening. Dessuten i Howlin´ Mama med bl.a. Jon Terje Vaglen. Litt mer Stones, siden Jon Terje er hekta på dem.

Alle lokale band som har utgitt singler og EP-er som er essensielle brikker i rockkultur-historien om Halden.

Boogie hele veien

Fra 2013 er det The Boogietraps som er brødrenes felles prosjekt, men Nils Tempo lar også fuzzgitaren sin hyle i surf-garasje instrumentalbandet The Twang-O-Matics, med flere gilde singler og album på CV-en.

Undertegnede ble helt slått ut av The Boogietraps da de praktisk talt rev ned teltet da de spilte på Kanonrock i 2014. Tre år senere kom debutsingelen.

– Ved siden av Devil Dogs er vi influert av alt vi liker. Blant annet The Dictators, The Sonics, The Fuzztones, Lyres, Eddie and the Hot Rods og Reigning Sounds. Vi er fanga av boogien! At det må høres tøft ut! Vi er tro mot denne tradisjonen, det er det vi kan.

For den som skulle bekymre seg for rekrutteringen i halden-rocken kan det være greit å vite at Oles atten år gamle sønn nå studerer musikkvitenskap. Han ble pensa inn på musikksporet da han i 2007 var vitne til en Basement Brats reunion-konsert. Det ble neste generasjons skjellsettende rock-opplevelse.