Da jeg gikk på barneskolen var det fremdeles sånn at man sang før matpakka. Til Gud altså. Dette foregikk ikke i alle klasserom på min barneskole, for vi hadde ganske mange humanistisk anlagte lærere på den skolen også. Men i mitt klasserom, der klasseforstanderen fremdeles ville tituleres som «frøken», var det sånn at vi pent måtte be om velsignelse før matpakka med tørr kneip og svett brunost skulle fortæres.

Siden vi aldri bedrev kirkelig sang hverken før eller etter måltider hjemme i mitt hus, var alle disse sangene om Gud og Jesus relativt ukjente for meg. Jeg var derfor godt voksen før jeg skjønte at teksten til spisesangen egentlig lyder «å du som metter liten fugl, velsign vår mat o Gud» og ikke «å du som møtte en liten fugl, å syng vår mat å Gud». Jeg var en unge som visualiserte så det grein etter, og fikk et helt klart bilde av en bælhøy, ansiktsløs kar som går seg på en liten dompap på landeveien, og stopper for å synge en trall sammen med fuglen.

Mange av de sangene vi terpa på barneskolen var fullstendig ubegripelige, og fulle av ord og fraser som jeg grubla mye på i oppveksten. Mudder. Kveder. Furet. Fedrenestavn. Jeg er fremdeles ikke helt sikker på Sønner av Norge-frasen: «Fedrenelandet innvies vår sang». Innvier de fedrelandet med sang? Hva er i så fall grunnen til at vi påny skal innvie landet, og er det ikke egentlig rimelig innviet allerede?

De færreste seksåringer skjønner hva de sjøl er med og synger når de tuter av gårde på de mange 17. mai-sangene barna skal øve på når bjørka spretter i Norrig. En liten kar jeg kjenner og er veldig glad i, kom opp med en fin variant av starten på nasjonalsangen da han var lyslugga barnehagepjokk: «Ja vi elsker dette landet, som det stiger frem. Urettferdig over vannet ved de tusen hjem». Dette sang han med høy og klar røst i barnehagetoget på 16. mai. Nå er han blitt så stor at han synger alt helt riktig, og alle de voksne savner den gangen han sang feil.

I noen tilfeller blir de tekstlige misforståelsene nærmest traumatiserende for et ungt barnesinn. Jeg har en venninne som gjennom hele oppveksten hadde tilbakevendende mareritt om Wenche Myhres åttitallshit «Vi lever». Når Wenche i refrenget synger «For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss», hørte min venninne «For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom Moss». Hennes barndomsdrømmer ble stadig forpesta av grusomme bilder av mossinger som ble tatt av svære blodelver som strømma gjennom byen og velta ut i havet.

Da jeg begynte å kjøpe musikk for egne penger, en gang på nittitallet et sted, ble det verre. Den gangen, i steinalderen, var det jo ikke mulig å google en sangtekst og finne ut hva låtene egentlig gikk ut på. Man var prisgitt at artisten eller bandet hadde trykka tekstene bakpå plata eller i den medfølgende blekka i CDen eller kassetten. Det første jeg gjorde når jeg hadde en nykjøpt CD i hende, var å flekke opp CD-bladet i håp om at det var tekster inni. Men det var det jo ikke alltid. Stor skuffelse.

Ofte oppsto det full forvirring i rekkene på grunn av manglende tekst. Jeg ble så uvenner med en studiekompis at vi ikke snakka sammen på flere dager, fordi vi krangla på fest om hva REM egentlig sang i refrenget på nittitallshiten The Sidewinder Sleeps Tonite. Kompisen mente det var ganning av noe slag, mens jeg mente på at Michael Stipe sang «Comin time waking». Hva nå enn det skulle bety. Det endte med at kompisen forlot festen i sinne etter at vi hadde satt sangen på repeat så mange ganger at folk hadde begynt å kaste tomflasker på oss. Vi ble venner igjen vi, og mista kontakten senere, men mange år etterpå, når internett ble mitt hovedoppslagsverk, kom jeg på den låtkrangelen og googlet teksten. Det viste seg at det Stipe lirer av seg i refrenget er «Call me when you try to wake her up». Det er alt for mange stavelser for én verselinje naturligvis, men ganning er det i hvert fall ikke. Så det så.

I sommer er jeg med på en utfordring: Jeg skal ikke google, men prøve å finne ut av ting sjøl. Via skriftlige remedier, ved å tenke sjæl, eller ved å ringe en venn. Og det var nettopp en venn, en hjertevenn, som kom med denne fine sommerutfordringen. Det første jeg begynte å lure på, var selvfølgelig en sangtekst. Jeg er nemlig sangtekstfrelst. Jeg måtte lytte til min aller første sangtforelskelse «Take on me» mange ganger før jeg fikk ordna skikkelig opp i verselinjene, men jeg klarte det faktisk uten å ringe en venn. Tror jeg da.

Siden har jeg begynt å ta frem alle de låtene jeg har lurt meg i hjel på mange ganger, og begynt å lytte til tekstene. Og hvis jeg ikke skjønner hva for eksempel Morten Harket synger i refrenget, for der er det mye rart, så kan jeg altså ikke google. Jeg må lytte til sangen en gang til. Virkelig skru på øra. Eller ringe en venn. Og hvis man legger sammen alle venner og bekjente man har, så finner man nesten garantert ut av det meste uten internett. I hvert fall i løpet av et par dager? Dessuten er det jo koselig å slå av en prat med folk, for de sier så mye fint og rart. Ikke minst kan det tenkes at vennen veldig glad for å bli spurt til råds, om det så gjelder sangtekster eller oppskrift på scones, eller den riktige måten å sette opp en lettvegg på.

Det er høysommer, og midt i ferien for de fleste, så nå sender jeg utfordringen videre til dere. Prøv å ikke google ting i sommer, finn heller frem et leksikon eller ring en venn. Fortsatt god sommer!