Det er mulig tida beveger enda raskere i rockverdenen enn i den ordinære? For oss som var vitner til begynnelsen, er det spesielt å innse at det nå er et kvart århundre siden kvartetten som nettopp hadde skiftet navn til Madrugada, innfant seg i Athletic Sound studio i Halden for å virkeliggjøre rock-drømmer født noen år tidligere nord i Norge.

Bandet, som bestod av gitarist Robert Burås, sanger Sivert Høyem, bassist Frode Jacobsen og trommeslager Jon Lauvland Pettersen, hadde en storslagen drøm, mange ville ha sagt en vild en, et sound i hodene og en plan da de sommeren 1998 ga seg i kast med innspillingene som skulle resultere i de to EPene, «Madrugada EP» (1998) og «New Depression» (1999) og debutalbumet, «Industrial Silence» (1999).

Rundt årtusenskiftet var behovet for et nytt stort norsk rockband påtagelig.

De såkalt fire store; Raga Rockers, deLillos, Dum Dum Boys og Jokke & Valentinerne hadde holdt det gående i pluss/minus femten år og var alle opptatt med det vanskelige 8. albumet (sånn sirka), da 2000 begynte å blinke i horisonten.

All rock er summen av influensene som artisten eller bandet har tilegnet seg. Det spesielle med Madrugada var at de hadde forsynt seg på øverste hylle og lyktes med å skape seg et eget sound, rett ut av startblokkene.

De tilbragte nesten et år, til og fra, innenfor veggene i Athletic Sound, ofte sammen med tekniker/ produsent Kai Ø. Andersen, på nattestid på egenhånd.

Det, den rause studiotida, var et direkte resultat av den trua som plateselskapssjef Per Eirik Johansen (1959-2014) hadde på bandet. Johansen la virkelig hodet på den økonomiske blokka for at Madrugada skulle krystallisere den egentlige industrielle stillheten, en ny storslagen rock for et nytt årtusen.

Etter flere runder landet man på at den amerikanske produsenten John Agnello (Dinosaur jr., Mark Lanegan, Son Volt, Patti Smith) skulle mikse «Industrial Silence». Resultatet ble spektakulært og har virkelig tålt tidens ubarmhjertige tann soundmessig. Agnello ble bandets go-to man for studiolyd.

Bandet hadde også et usedvanlig lojalt team rundt seg fra management til booking til promotionfolk på plateselskapet til lydman Lars Voldsdal (fortsatt bak live miksepulten) til lysmann Jann Bordevik (1951-2012).

Madrugada spilte over alt det første året, ingen steder var for små, og da de slapp debut-EPen på slutten av 98, var opplaget utsolgt før noen rakk å si samlerobjekt.

Madrugada gjorde et par klubb-jobber mens de oppholdt seg i Athletic Sound, i ettertid er det like mange som hevder at de så dem i Halden i 1998, som de som påstår at de så Sex Pistols på Pingvin Club i Oslo i 1977.

I 2005 ga Madrugada ut sangen «Lift me» sammen med Ane Brun på albumet «Live at Tralfamadore». Sangen, som bosatte seg på radio, var et resultat av nattskiftene i Athletic i 98.

Etter et ti år langt fravær, i kjølvannet av Robert Burås tragiske bortgang i 2007, kom Madrugada tilbake på store scener over hele Europa i 2018. Springbrettet var et fokus på nettopp «Industrial Silence». Det viste seg at den industrielle stillheten var mer øredøvende en noen gang.

For et år siden slapp Madrugada sitt sjette studioalbum, «Chimes at Midnight», fjorten år etter det siste Robert Burås var med på, det som bare er titulert «Madrugada».

Fredag 11. og lørdag 12. august står altså bandet på scenen i byen der det begynte. Billettene slippes fredag 10. mars klokka 12.00.