I hvert fall hvis vi skal tro denne lille historien som en dame som stakk innom redaksjonen nylig ville dele med oss i Halden Arbeiderblad.

Tidlig ute med kino

Den første kinoen i Norge ble åpnet i Christiania i 1904 og kinoer dukket opp som paddehatter. Bare to år senere i 1906 fikk først Halden og deretter også Tistedalen sin egen kino.

Og årsaken var av det litt uvanlige slaget.  Slik lyder historien ifølge skrivet damen kom med:

«Herredstyret i Tistedal fikk inn en ansøkning om bevilgning til å drive filmfremvisning i dertil egnet lokale.

Ansøkningen var på forhånd dømt til å mislykkes ettersom herredstyret besto av mørkkledde, dystre menn som ikke tvilte på at levende bilder var avlet av Satan.

Ansøkningen var så å si nedklubbet, da en av styret ba om ordet:

« Ja, jeg vet ikke riktig jeg, men nå har døm jo kinomatograf i Halden. Og når ungdommen i Tistedalen ikke har kinomatograf her, så går døm til Halden da, for å se på. Og når detta spelet er slutt, så går døm hjem igjen da, to og to kanskje. Og sommerstid, når det er tørt i skauen, så veit da Gud hva døm kan finne på der.»

Ansøkningen ble vedtatt enstemmig, klubba falt. Og slik fikk de kino i Tistedal.

Kinoveien

Men lykken varer som kjent ikke evig og Tistedal kinomatograf ble avviklet i 1951. Vel og merke viste Norsk Bygdekino film i bygningen som kalles Hermon på Kokkehaugen i noen år, men etter hvert forsvant også dette tilbudet. Ulike møbelforetninger har hatt tilhold i kinobygget de siste årene.  Veien som skimtes bak huset, heter passende nok Kinoveien.

Hvis du lurer på hvorfor Halden og Tistedal var så raskt ute med å skaffe seg kino, så kan du lese litt om hvorfor her:

(Utdraget er hentet fra en artikkel publisert hos nenyheter.no i 2004.)

Det er noe besynderlig. En by som Sarpsborg fikk sin første kino i 1906 og i løpet av et år var det fire kinoer her. På et sted som Tistedalen - et lite men kompakt industristed 1700 meter fra Halden havn - ble også den første kinoen etablert i 1906. Hvem er det som bor i Tistedalen, som utgjør mesteparten av befolkningen i Sarpsborg?

Jo, det er de arbeidende massene. Kinoen blir deres sted. Mens borgerskapet hadde sine arenaer med musikk og teater, var arbeiderklassen både mindre komfortabel og mindre trent med den slags forlystelse.

Kinoens framvekst skjer i takt med industrialiseringen, både i Norge og i svært mange andre land er dette sammenfallet åpenbart. Kinoen blir fra første stund et sted som ikke gjør forskjell på folk. Her kan de arbeidende massene med den største letthet være tilstede, og heller ikke de mer fornemme lag av folket føler seg utilpass. Det er dypest sett et svært demokratisk rom, ja kanskje et av de mest åpne i en bystruktur.