Mamma ble født 6. oktober 1935, og tilbrakte mesteparten av livet på Brødløs utenfor Halden sentrum, dit moren Ellen og faren Rolf Eilif tok henne med da hun var 8 år gammel. Under krigen sprang hun over det som den gangen var jorder, og smuglet illegale motsdandsaviser til naboene. Den dagen krigen tok slutt tok skolemusikkorpset plass utenfor butikken foreldrene hennes drev, Brødløs Kolonial, for å spille «Ja, vi elsker» for første gang på fem år.

Da hun var ni år gammel, fikk mamma en lillebror, Lille-Rolf, som hun ble reservemor for. Syv år senere var hun utsatt for en ulykke på Fredriksten festning. Hun var på fest, og på vei over broen til Klokketårnet da hun falt. Bare et par-tre meter, men rett på en stein. Mamma lå i koma i 11 dager, mens faren våket over henne. Da hun omsider våknet opp, var de første ordene hennes: «Men pappa, du har jo fått grått hår!» Ulykken medførte at mamma mistet nesten all hørselen på venstre øre, noe som igjen svekket balansenerven hennes. Mamma turte ikke sykle, men tok sertifikatet i en alder av 34. Hun ble familiens sjåfør.

Bibbi, som hun ble hetende, møtte faren vår, Henry August Nilsen, for første gang på det som senere ble Krogs kafé i Borgergata. Pappa var 11 år eldre, og en vaskeekte gategutt fra Bakbanken – på den tiden et av de røffeste strøkene i Halden. Han hadde vært nødt til å begynne å jobbe tidlig i tenårene for å forsørge foreldre sine.

De giftet seg 9. februar 1957, og flyttet inn i andre etasje i Solåsveien 2 på Gimle. Det første barnet, Gro Lisbeth, ble født det samme året. Møblementet i leiligheten besto av appelsinkasser de hadde overtatt fra en lokal kjøpmann. Broren hennes har fortalt meg at han ikke har sett et lykkeligere menneske enn mamma da.

Året etter begynte pappa å mure hus på bestemor og bestefars tomt på Brødløs, godt hjulpet av svigerbroren Rolf Friberg, som var fagmann og gift med pappas eldre søster, Guri. De fikk tre barn til: Bente Kari, Bjørn Atle og til slutt meg. Dette var Halden, og i Østfold har man doble fornavn. Eldstedatter Gro opplevde det som kanskje var en slags fattigdom. Vi som kom senere merket mindre til det. På 1960- og 70-tallet var Norge i ferd med å bli et rikt land, og velferdsstaten i ferd med å bli bygd. Aller minst merket jeg, som var en attpåklatt. Den eneste ulempen ved å bli født sent er før øvrig at man risikerer å miste foreldrene sine i relativt ung alder.

Men vi dro ikke på ferier i vår familie. Vi dro på turer, ofte bærturer sammen med Guri og Rolf, som var barnløse, og til strendene like over svenskegrensen. Senere dro vi til Gøteborg, og tok inn på hotell Ramada. Alle bodde selvsagt på samme rom. Én inntekt og fire unger tillot ikke alt mulig. Ingen av oss led noe under det. Pappa jobbet i mange år på Halden Aluminium, og deretter skift på Saugbrugs – Kaken, som det het på folkemunne – i nærmere 30 år. Han spedde på med ekstrajobber hos Binger, som produserte tøfler, og på stramei-fabrikken Augustaborg.

Mamma var husmor og oppdro oss ungene. Ingen av oss gikk i barnehage. Jeg kunne ha begynt på skolen ett år før tiden, men det kunne ikke ha falt meg inn å stikke hjemmefra tidligere enn nødvendig. Det viktigste mamma og pappa innprentet oss alle sammen, var at vi skulle prøve å være så bra folk som vi kunne. Gros sønn, Steinar, vokste også opp som del av familien i murhuset på Brødløs, som han i dag eier. Bibbi, eller Boa som Steinar kalte henne, ble en slags reservemamma for ham også.

Når ungene ble større, arbeidet mamma i noen år på Østerbo Vanførehjem, som det het da, en jobb hun likte veldig godt, og tok vaskejobber som ødela ryggen hennes. Mange år senere, da hun måtte søke NAV om hjelp til husarbeidet, fikk mamma et brev der de innprentet henne at hun kunne «fordele renholds-oppgavene over tid, og bruke moderne hjelpemidler som mopp med mer». Velferdsstaten var bygd. Men den var ikke perfekt.

I første halvdel av 1980-tallet ble mamma innlagt på sykehus for å fjerne det legene mente var et brokk. Dette viste seg å være en svulst på tre og en halv kilo, stor som en fotball, som senere ble sendt til USA i forskningsøyemed. Den var heldigvis godartet. Men operasjonen var omfattende, og mamma fikk tarmslyng to ganger i etterkant. Hun slet med magesmerter resten av livet.

Bibbi og Henry koste seg på 1990-tallet, da barna var ute av redet. De reiste, fikk sett verden, og meldte seg inn i et danselag, Ringen, der de fikk mange nye venner.

Denne perioden tok slutt da Bentes sjeldne, medfødte kreftsykdom – som vi hadde visst om i en del år, men nok ikke helt hadde forstått rekkevidden av – begynte å gjøre seg gjeldene. På dette tidspunktet hadde dessuten lungene til pappa, en livslang rullingsrøyker, mer eller mindre kollapset.

Bente døde 13. desember 2003, og jeg kommer aldri til å glemme gråten – ulet fra innerst i sjelen – i telefonen da jeg ringte mamma fra Radiumhospitalet for å fortelle henne det. Vår kjære søsters død var kroken på døra for pappa, som fremskyndet det som allerede var en dødsdom og fulgte henne bare én måned senere, 20. januar 2004. Familien var tilstede da pappa gikk bort. «Det var et liv, Henry», kan jeg huske at mamma sa.

Mamma var et veldig sosialt menneske. Med i alle klubber og foreninger som ville ha henne, glad i fester og konserter. Hun levde videre etter at Bente og pappa gikk bort: Ikke den samme, men ikke så langt unna heller. Vi dro til Moskva, som hun alltid hadde hatt lyst til å se, og hun besøkte Steinar da han bodde i London. Jeg og Gro tok henne med til Roma. Lille-Rolf og mamma dro til Canada. Så hun fikk sett Den nye verden også.

Mot slutten av 00-tallet begynte helsa for alvor å skrante. Mamma hadde et dårlig hjerte og leddgikt, konstant verk i beina og en elendig rygg. Hun bodde alene i huset på Brødløs, og gikk baklengs ned trappene til vaskekjelleren, slik at hun kunne holde seg fast i trinnene med hendene. Vi hadde mareritt om disse livsfarlige ekspedisjonene i mange år.

I 2013 ble vi rammet av en ufattelig tragedie. Boren vår, som var på ferie med familien i Barcelona, ble angrepet av en bakterie og mistet pusten så lenge at han pådro seg en rekke hjerne- og muskelskader. Han levde i en «dykkerklokke» i over ett år, uten mulighet til å kommunisere med noen, og ble flyttet mellom sykehus og institusjoner i Oslo, på Nesodden og i Halden. Da han var her hjemme satte moren vår seg mer eller mindre daglig i bilen og reiste for å besøke ham. Hun fortalte at hun pleide å synge vuggesanger for ham, de samme sangene hun hadde sunget da han var liten.

Da Bjørn omsider gikk bort på Helsehuset i Halden i august 2014, var vi overbeviste om at mamma kom til å dø av sorg. At hun enda en gang klarte å reise seg og bestemme seg for å leve videre, er det største mirakelet vi har vært vitne til. Vi hadde undervurdert livsappetitten hennes. Og om hun hadde mistet to barn med ti års mellomrom – vel, så hadde hun to barn igjen. Hun hadde også tre barnebarn og etter hvert to oldebarn, som hun var like glad i som sine egne.

Vi hjalp mamma å flytte inn i en leilighet nærmere sentrum for en fire års tid siden. For sent til at hun fikk så veldig mye glede av den, dessverre. Men hun hadde i det lengste insistert på at hun ville bli værende på Brødløs, der hun hadde hagen sin, blomstene sine, minnene sine og livet sitt, og kunne brygge og drikke den veldig tynne kaffen hun likte så godt. Helseplagene var mange, pusten ble stadig tyngre, hjertet slo dårligere og dårligere, til hun én dag ikke klarte å stå eller gå lenger.

Etter at hun ble innlagt på Kalnes sykehus i november 2019, med vann på lungene, kom hun ikke hjem til seg selv igjen. Mot slutten var det såvidt hun kunne løfte armene. Hørselen, som jo aldri hadde vært god etter fallet på festningen, ble verre. Det var nok tungt for mamma å ikke kunne henge med lenger. Det siste to årene på Helshuset og Bergheim Bo- og Aktivitetssenter, var naturligvis ikke mammas beste. Hun overlevde pandemien, og fikk ofte besøk – når det var lov.

Jeg var glad for at jeg hadde lært henne å bruke videosamtale-funksjonen på mobiltelefonen. Men å leve sine dager i en rullestol, på en institusjon som egentlig er ment for demente, som mamma heldigvis aldri ble, var – for et menneske som henne – kjedelig og frustrerende. Ikke for det. Det er ikke så mange ukene siden vi ringte henne, og hun satt og koste seg på balkongen i strålende sol. «Jeg kunne ikke hatt det bedre», sa hun.

Når vi snakket med mamma om døden, som vi av og til tok mot til oss til å gjøre, snakket hun ikke egentlig om sin egen. Vi visste at hun var innstilt på å henge med så lenge det var mulig – «går det ikke så går det ikke». Når vi spurte henne om hun var redd, svarte hun alltid at hun var redd for hvordan det skulle gå med oss andre.

Mamma var det mest tvers gjennom snille mennesket vi noen gang har møtt, eller for den saks skyld hørt om, og hun hadde fortjent et liv med mindre sorg og færre smerter. Det var som om hun var lagd av nestekjærlighet: Villig til å leve med sin egen lidelse, både den fysiske og den mentale, for å til siste slutt øse av omsorgen hun hadde, til alle hun var glad i.

Vi som var elsket av henne og elsket henne tilbake, er knuste nå som denne kilden av uforbeholden kjærlighet har sluttet å renne. Vi er også utrolig stolte av henne.

Alle kalte henne Bibbi. Vi ungene kalte henne mamma. Barnebarna og oldebarna kalte henne Boa. Hun het Birgitt Fromholt Nilsen.