Han og hans kone Elin bosatte seg i Halden i 1976 og fikk begge jobb ved Christian August videregående skole.

Bengt var utdannet kroppsøvingslærer ved Sportshochschule i Köln, og var ansatt flere steder før ekteparet med sønnen Peder, flyttet til Halden.

Senere tok han tysk grunnfag i Oslo og var en dyktig språklærer på Christian August videregående skole.

Hans enestående og inspirerende innsats som kroppsøvingslærer er vel det som huskes best av hans mange elever.

Vi i kroppsøvingsseksjonen tenker med glede på hans måte å undervise på. For flere var han det store idolet når det gjaldt et vidt spekter av idretter.

Bengt kunne alt.

Foruten tennis, var han meget god i turn, basket, svømming og stup. Han underviste til og med i stavsprang for de elevene som dristet seg til det.

Men det som var hans største egenskap, var hans pedagogiske evne til å få elevene til å følge seg trygge og utføre øvelser de aldri trodde de skulle klare; f.eks i turn, ved ros og oppmuntring.

Positiv feilretting, som vi kalte det.

Vi har sett elever med dårlig selvtillit i turn, gå opp i skranke i skulderstående og bli stående, før de gikk kontrollert ned etter Bengts instruksjon, og elevene som sto rundt, klappet for sin medelev.

Bengt hadde utarbeidet et egentreningsopplegg som gikk over seks uker, med progresjon, hvor eleven kunne velge mellom en del øvelser i turn, reaksjon, hurtighet og styrke. I tillegg var det slik at elevene som klarte kravene raskt, skulle få "pluss på karakteren" om de hjalp medelever med å klare kravet.

To klasser og to lærere var samtidig i den store Remmenhallen. Bengt kalte denne perioden hvert år for "julafton".

Vi hadde aktivitetsdager, f.eks skidag på Høiås, og der var elevene med på oppvarming i skistøvler i snøen, med gode gamle "Trena med TV", før aktivitetene startet.

Ikke så enkelt da å ha "letta føtter", som Bengt pleide å oppmuntre til under oppvarming i salen.

Det var nok ikke alle som var like glade i å løpe "Sollihøgda rundt" på tid. Men Bengts idé med denne utholdenhetstesten, var at eleven skulle konkurrere mot sin egen tid fra året før og ikke bry seg om tiden til de som løp fortere.

Fremgang var det viktigste. Vi hadde på grunn av alt dette er utrolig fint samarbeid i kroppsøvingsseksjonen.

Bengt var en dannet, høflig om omgjengelig mann med mye humor.

Han viste i praksis stor omsorg for elever med spesielle behov, som fikk personlig oppfølging.

Vi fire i seksjonen tenker på han med glede og takknemlighet.