Han ble født i noe som i dag er et museum, Halle Mølle bygdemuseum, ved Larvik, i 1943. Hans far, min onkel Adolf, fikk etter noen år som stenhogger på Bornholm jobb i det samme yrket i Larvik, hvor også Adolfs onkel Karl jobbet som skytebas. Her traff han også tante Marry, de giftet seg og Arild kom til verden mens det fortsatt var krig i Europa.

Da vår farfar etter krigen fikk kjøpt huset på Ystehede syntes han det var så enormt stor plass at han sendte et brev til Adolf og sa at nå kunne han ta med Arild og Marry og flytte hjem, for de kunne ta halve huset hver.

I ungdommen var Arild innom både roing og bryting, før alvoret begynte.

Arild har alltid jobbet, og han begynte i sin første jobb den sommeren han fylte 14 år. Det var på torvbriketten på Måsan ved Aspedammen, hvor vår farfar var bas i mange år etter at stenhoggingen nærmest tok slutt.

Deretter ble hans neste jobb å være med sin far Adolf og murermester Lian som håndlanger, da de hadde all flisleggingen når Sjøfartsmuseet i Oslo bygde den nye båthallen i 1958. Så det ble tidlig bygningsbransjen for Arild.

Men først dro han en tur til sjøs, noe de fleste guttene som vokste opp på Ystehede gjorde.

15 år gammel fikk han hyre på en Anders Jahre båt. «Det var helt uforsvarlig å sende så unge gutter ut», sa Arild til meg. Og så fortalte han at han ikke engang visste hvor båten skulle eller når han kom hjem. Og stor ble hans overraskelse da ferden gikk til en hvalfangst-stasjon i Antarktis.

Og han lo mens han smilte sitt velkjente smil, som spredte seg opp til øynene, ja, helt til ørene, da han fortalte at «jeg hadde jo ikke engang med meg nok klær til å være nede i der, og måtte låne av andre».

To år var han på sjøen, før det ble jobber innen bygg og anlegg resten av livet, først og fremst som forskalingssnekker.

Ikke før var han kommet hjem før han traff Karin, de giftet seg da han var 19 år og fikk tre barn, Trond, Svein og Tina. De bodde i 10 år i den gamle brakka på Ystehede, som senere dessverre brant, før de bygde hus, også det på Ystehede.

Senere i livet giftet Arild seg med Torill og de fikk datteren Linda.

De siste 21 årene av sitt liv var Arild samboer med Wenche.

Det å være forskalingssnekker er en tung jobb som sliter på det meste i kroppen. «Mange begynte jo å klage på vondt her og vondt der og ga seg før de var 60», sa Arild mens han humret litt. Men Arild var sterk og akkurat som både sin far og farfar jobbet han i et tungt kropps-yrke til han var over 70 år. Den siste jobben var på Saugbrugs for Brdr. Glomsrød.

Vår kontakt var sporadisk i mange år. Arild har alltid hatt båt og drev mye med seiling. Han var også en dyktig bridgespiller, noe han holdt på med hver uke i nesten halve livet. Ja selv om han og Wenche tilbrakte mye tid på hytta i Sverige kom han alltid hjem de kveldene det var bridge, og det er heller ikke få tusen leirduer han har skutt ned.

Men det var først de siste årene vi fikk et nærmere forhold og tilbake mye tid sammen.

Det begynte da jeg spurte ham om han ville være med å bygge kopien av Monolitt-blokka på Hov, for min tanke var at den bare skulle bygges av etterkommere etter stenhoggere. Og Arild sto på hvert minutt, og fikk vist både at han var en dyktig håndverker ,med mange triks for å lette arbeidet, en som kunne både stenhogging og mye lokalhistorie og, ikke minst,at han var en glimrende forteller som så det humoristiske i det meste.

I likhet med alle andre som var med på jobben, var også Arild stolt av resultatet. Og i løpet av alle de dagene vi brukte i stenbruddet med å bygge Monolitten, ble det naturlig nok mye snakk om stenhogging. Og siden vi var 3 gamle og 2 unge Edquistær, to Torprær og en Sjøstrøm som gjorde selve byggejobben, ble det også mye både lokal- og familiehistorie.

Og jeg husker ikke hvem som kom på det, men ett eller annet sted ble det sagt at vi burde skrive ned en artikkel om vår families historie, og kanskje få den inn i Ida.

Vi, Arild, hans bror John og jeg, gikk dypt inn i oppgaven. Vi mailet med Ed kommune, vi så i gamle kart og vi dro på befaring for å lete etter farfars barndomshjem.

Og vi fant huset. Værbitt og slitt og ubebodd, men det stod der, ja både huset og skolen han gikk på på slutten av 1800 tallet fant vi.

Etter mye redigering og retting, ja, Arild var nøye på detaljene, syntes vi det ble en fin artikkel som både kom på trykk i Ida og ble omtalt i Halden Arbeiderblad.

Den historiske jobben var imidlertid ikke ferdig. For i forfjor sommer var vi også med og bygde en kopi av et gammelt hoggeskur i stenbruddet på Hov.

Da la vi også planer om at vi skulle skrive en artikkel til for Ida, om Torvbriketten på Aspedammen og hvordan det var å jobbe der. Og vi fikk begynt. For hjemme hadde Arild et eldgammelt lite fotoalbum som farfar hadde fått på sin 70-årsdag i 1953 av Einar Rosenquist, eieren av bedriften. Bildene fra Torvbriketten var usedvanlig klare, og det er ikke så lenge siden jeg fikk de avfotografert med tanke på artikkelen vi skulle skrive.

Vi fikk dessverre ikke gjort den ferdig, men jeg skal forsøke å få gjort det og dedikere den til Arild.

For da vi holdt på med hoggeskuret på Hov merket vi at noe var galt. Formen var ikke lenger den samme og han valgte å ta båt fra Halden for å ikke måtte gå opp bakken igjen.

Og 30. juli ifjor fikk jeg en kort tekstmelding hvor han skrev «som fryktet er det kreft i lungesekken. Skal starte med cellegift på tirsdag».

Kreft i lungesekken er meget farlig. Det kan hende at han kan ha vært i kontakt med asbest og lignende i sitt lange liv i bygningsbransjen, selv om han selv mente at han hadde forsøkt å være forsiktig.

Dessverre virket ingen behandlingsform, og sent i fjor høst ble det klart at det ikke var noe mer å gjøre.

Arild ringte meg onsdag for litt over 2 uker siden og fortalte at han var kommet tilbake fra sykehuset og var nå på sykehjemmet på Karrestad. «Det er dårlig stelt», sa han.

Dagen etter besøkte jeg ham og vi fikk pratet om litt hvert, og jeg lovte å komme tilbake i begynnelsen på uken etter. Men det rakk jeg ikke , for tirsdag morgen fikk jeg beskjed av hans samboer Wenche om at Arild hadde gått bort den natten.

Så fort kan det gå.

Jeg vil få takke for samværet, for han både lærte meg mye og hadde en sånn avslappende ro rundt det å leve i den hektiske tiden vi er inne i nå.

Og jeg har aldri, og jeg er helt sikker på at heller ingen andre har gjort det, nemlig hørt at han sa et eneste stygt ord om noen, eller kommenterte andre, noen gang. Vi er mange som kan lære av det.

Et langt arbeidsliv er slutt. Takk for følget. Vi lyser fred over Arlids gode minne.

Thor Edquist