Kvelden før hun skulle fylle 95 år sovnet Else Engebretsen stille inn på Halden helsehus etter et langt og arbeidsomt liv. Hun ble født på Elgklev på Ør i 1926, men som treåring flyttet hun med sine foreldre, Anna og Karl Engebretsen, til det lille småbruket Hvitsand under Ør gård. Der bodde og arbeidet hun i nærmere seksti år.

Else var enebarn, og hennes livsoppgave ble å hjelpe sine foreldre med småbruket og å tjene som pike hos familien Braadland på Ør. Som betrodd tjenestepike der, hadde hun lovet husfruen, Ragna Braadland, at hun skulle stelle for henne og mannen Birger deres liv ut. Det løftet holdt hun, og hun fulgte fru Braadland helt til hun gikk bort i 1972. Hun giftet seg aldri, men hjalp sine foreldre helt til de også gikk bort, og hun drev det lille gårdsbruket alene fra 1980.

Else var det jeg vil kalle «hel ved». Det hun lovte, det holdt hun. Det hun mente, det sa hun. Men alt var godt gjennomtenkt. Hennes mor Anna beklaget en gang overfor fru Braadland at Else ikke hadde noen annen utdannelse enn sju år på Torgalsbøen skole. Da svarte fruen: «Else har fått sin utdannelse hos meg, hun!». Det kunne man også merke på Else. Hennes mange år som tjenestepike på Ør gård blant folk med bakgrunn som utenriksminister, ambassadør, professor og så videre, og med mange utenlandske sommergjester, ga henne en erfaring som få andre fra arbeiderklassen på den tiden fikk. Hun fortalte gjerne fra livet på Ør, men var alltid lojal overfor herskapet, både i den tiden de levde og i ettertid.

Selv husker jeg henne best som nabodatteren som tidlig om morgenen kom gjennom skogen med deres tre–fire kuer for å slippe dem på skogsbeite gjennom grinda der jeg vokste opp. Om ettermiddagen stilte hun like trofast opp og hentet kuene hjem igjen for melking og kveldsstell. Hun var den siste som drev med kuer på Ør, og absolutt den siste som drev på «gamlemåten». Da hun ble alene og kontrakten på småbruket løp ut, skrev hun en ny kontrakt for fem år med den nye eieren av Ør gård, Erik Braadland, fram til 1986.

Det ble slitsomme år for Else, men sin vane tro holdt hun kontrakten ut tiden. En avtale var en avtale. Men da kontrakten utløp, måtte hun gi seg og sende fjordingen og de gjenværende to kuene til slakteriet. Heldigvis hadde hun de siste årene fått hjelp av flere, blant annet en bonde fra Enningdalen, Olaf Hansen. Else satt nå uten livsgrunnlag, og Olaf tilbød henne å flytte til hans gård, Hauane ved Svenningsbøen. Der fikk hun et roligere liv og trivdes godt. Da Olaf døde i 1995, ble hun igjen sittende alene. Hun overtok gården, leide bort jorda, men bodde der til bare to uker før hun selv gikk bort.

Med henne er en av de aller siste av den gamle generasjonen fra Ør borte. Else var av det vi kaller «det gamle, gode slaget». Man skulle arbeide det man kunne, være ærlig og redelig, og et ord var et ord, uansett hva det kostet. Slik levde hun hele sitt lange liv.

Vi lyser fred over Else Marie Engebretsens minne!