Ser ikke politikerne fremtidens virkelighet? Eller vil de bare unnlate å se den? Politikk er å prioritere. Man kan prioritere de sakene som er de viktigste, de lovpålagte og til og med livsnødvendige. Eller man kan gjøre det enklere, og prioritere de sakene som er populære og som man tror vil gi flest stemmer ved neste valg.

Noen områder som skole, idrett og kultur har sterke stemmer i debatten, saker som alle er viktige i et samfunn. Men det finnes grupper som ikke har de sterke stemmene, og her har politikerne et særlig ansvar.

«Elefanten i rommet» er et uttrykk for en åpenbar sannhet som ikke nevnes. I Halden-politikken er det uten tvil både dagens og fremtidens behov for sykehjemsplasser som er «elefanten i rommet». Denne vokser seg stadig større og blir mere utfordrende å håndtere for hvert år. Dette er det nesten ingen politikere som vil snakke om. Man har så fine formuleringer i partiprogrammene for inneværende periode, slik som «sykehjemsplasser til dem som trenger det», «sørge for at det er nok sykehjemsplasser og omsorgsboliger», og «at eldre kan få en trygg alderdom i eget hjem og sykehjemsplasser til dem som trenger det». Men er partiprogrammene bare en oppsummering av hva partiene tror vil sanke stemmer, helt uten noen moralske forpliktelser til å følge de opp?

Hva er realitetene? Når det gjelder venteliste for langtidsplass på sykehjem, er det kun 10 kommuner i Norge som har flere hjemmeboende på venteliste enn det Halden har, sett i forhold til antall innbyggere i kommunen. Dette kommer frem i helsedirektoratets statistikk som alle kommuner har rapportert inn til.

I Halden Arbeiderblad 7. desember opplyste kommunaldirektøren at det er 37 personer på venteliste for sykehjemsplass, 27 hjemmeboende og 10 på korttidsplass. Legger man til grunn demenskartet til Nasjonalt senter for helse og mestring, utarbeidet av Statistisk sentralbyrå, når det gjelder økningen i antall med demenssykdom frem til 2045, viser det at i 2027 vil det være 80–85 personer på venteliste for sykehjemsplass. Allerede i 2029 vil det være flere enn 100 hjemmeboende på venteliste dersom politikerne nå ikke tar grep om situasjonen. I tillegg kommer økningen av pasienter med somatiske sykdommer.

Demenskartet for aldring og helse viser at det i Halden er 2,14 prosent av befolkningen som har demenssykdom, mens landsgjennomsnittet er på 1,88 prosent. Dette betyr at det i Halden er vel 80 flere med demenssykdom enn det hadde vært dersom Halden var på landsgjennomsnittet. Når omtrent 40 prosent av demenssyke vil trenge heldøgns sykehjemsplass, vil det si vel 30 plasser. Dette viser at en større andel av kommunens budsjett må brukes innenfor helse og omsorg enn det som en gjennomsnittskommune må gjøre.

I Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 3–2 a, kommunens ansvar for tilbud om opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester, står det: «Kommunen skal tilby opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester dersom dette etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering er det eneste tilbudet som kan sikre pasienten eller brukeren nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester». Her bryter Halden kommune helt klart loven, noe som lederen for Hovedutvalget for helse og omsorg i deres møte 16. mars sa at han ikke kjente til. Videre står det i § 11–1 Kommunens ansvar for utgifter: «Kommunen skal sørge for bevilgninger som er nødvendige for å yte tjenester og sette i verk tiltak kommunen har ansvaret for etter loven her».

Pårørendes utfordringer. Pårørendealliansens undersøkelse fra 2019 viste at 63 prosent av de pårørende opplever dårligere helse sammenlignet med før de inntok en pårørenderolle. Tallene viser videre at 62 prosent av pårørende føler at de er konstant på vakt, mens 58 prosent er stresset på grunn av for stor omsorgsbelastning. 56 prosent sliter med søvnproblemer og 48 prosent føler at de ikke får prioritert seg selv.

I et innslag om demensutfordringen i lørdagsrevyen 16. juni uttalte generalsekretær Mina Gerhardsen i Nasjonalforeningen for folkehelse: «Pårørende kan ikke få mere ansvar. Tvert imot, de trenger mere avlastning og støtte. Vi er nødt til å satse mye mer på omsorg rundt mennesker med demens, og ikke legge enda mer på pårørende, for der er det ikke mere å hente. De er slitne.»

I Dagsnytt 18 torsdag 18. august i en debatt mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, fikk de spørsmål om hvordan ivareta pårørende til personer med demens. Erna Solberg svarte blant annet: «Vi overforbruker de pårørende. De pårørende har en viktig rolle, men i dag misbruker vi dem.» Dette fikk tilslutning av Støre.

26. januar uttalte helseminister Ingvild Kjerkol til VG at vi må «passe på de pårørende, sånn at de kan ivareta egen helse og avlastes».

Når kommunen svikter sitt samfunnsoppdrag når det gjelder å ta hånd om de som aller mest trenger hjelp, blir det de pårørende som må bære belastningen. Når ventelisten for plass på sykehjem øker for hvert år, vil det bety at der en syk person har ektefelle, risikerer ektefellen å slite seg ut og kanskje selv bli en i køen for sykehjemsplass. Dette er uverdig. Barn må redusere stillingen eller slutte i jobb for å ta seg av en forelder. Ifølge Menon Economics bruker nær halvparten av de pårørende egenmelding og avspasering for å ha mulighet til å sørge for den syke.

I et innlegg i Dagens Næringsliv 9. januar skriver professor Christine B. Meyer: «Vi kan fortsette med å lukke øynene for konsekvensene av vår eldrepolitikk. Men det vil sette likestillingen langt tilbake og skyve kvinner fra heltid til deltid, og i verste fall helt ut av arbeidslivet. Mens omsorg for barn er blitt flyttet ut av hjemmene, er pårørendeomsorgen for eldre i ferd med å flytte hjem. Denne utviklingen øker presset på kvinner, som i størst grad yter den uformelle omsorgen, og den kan i verste fall sette likestillingen flere tiår tilbake».

Spørsmål til politikerne. Forstår dere ikke alvoret i situasjonen? Når skal dere innse realitetene? Når skal dere ta ansvar for de som ikke har de sterke stemmene i samfunnet? Hvor lenge skal dere la «elefanten» vokse før dere handler? Hvor lenge vil dere misbruke de pårørende? Hvor lenge kan dere se på at lovene brytes, slik jeg håper alle i kommunestyret nå forstår at kommunen gjør? Bør dere ikke nå snarest signalisere til kommunedirektøren at det i hans forslag til neste års budsjett må prioritere lovpålagte tjenester. Dette bør blant annet innebære åpning av de 15 plassene på Karrestad som er bygd som boliger for demente, og som blir ledige sommeren 2024. Tiden er også overmoden for å starte planlegging av nytt sykehjem, med målsetting om at dette ferdigstilles i 2027.

Med unntak av Pensjonistpartiet og Kristelig Folkeparti som i behandlingen av årets budsjett la inn forslag til noe økte bevilgninger for bedring av situasjonen for demenssyke og deres pårørende, er det fra øvrige partier helt tyst eller i beste fall det jeg kaller for GUPP (forkortelse for Generell Uforpliktende Politiker Prat).

Er det fortsatt håp om at dere kommer på banen i denne saken? Kan vi forvente at saken settes på sakskartet til møtet i Hovedutvalget for helse og omsorg 20. april? Eller har den allerede vokst seg så stor at dere «toer deres hender» for å slippe å ta tak i den?