Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Tusen takk for et viktig spørsmål om hvordan vi skal håndtere den økende andelen demenspasienter i Halden frem mot 2040. Det hadde vær fint om man kunne si at vi skal bygge x-antall heltids omsorgsplasser, men det ville vært useriøst.
I innlegget mitt skrev jeg at vi må sette oss noen langsiktige mål. Vi skal lage politikk for dagens 6-åringer. Den samme innfallsvinkelen kan vi ha til demensomsorgen. Vi vet at behovet vil øke. Da må vi tenke i tiårsperspektiv og ikke fra én økonomiplan til en annen.
Jeg tror det viktigste vi kan gjøre er å være veldig klare på at dette vil være en stor utfordring og forberede oss på det. Ren økonomisk er det enklere å trappe forsiktig opp enn å få en kjemperegning rett i fleisen. Vi må få jevnlige oppdateringer om behovet ved hver eneste årsmelding slik at vi kan planlegge for en fornuftig opptrapping og hele tiden være i forkant.
Vi bør også i enda større grad må tenke at demens er en sykdom som også rammer pårørende i veldig stor grad. Når vi skal planlegge for fremtidens demensomsorg må vi også finne ut hvordan vi kan bistå de pårørende. Det handler ikke om at pårørende skal overta kommunens oppgaver, men at kommunen også kan hjelpe pårørende til å leve gode liv sammen med sine kjære.
Det er viktig at kommunen blir kjent med hver enkelt pasient, deres familier og deres behov. Det er kanskje ikke alle som vil bo hjemme og det kan være pasienter som ikke ønsker å benytte seg av kommunens tilbud. Kommunen har allerede varierte og gode tilbud. Vi har et av landets mest moderne omsorgstilbud på Bergheim og vi har mange flinke folk. Det å sørge for oppdatert kompetanse blant de ansatte er kjempeviktig. Det å sørge for påfyll av kunnskap hos de ansatte i kommunen vil være viktig for oss i Høyre.
Vi skal gi trygghet ved å erkjenne at flere med demens vil bli en utfordring og være i forkant med å kartlegge behovet flere åre frem i tid. Det er viktig for at kommunen skal kunne gi forutsigbare rammer for hvilke tjenester man kan tilby.
Vi skal gi respekt ved å kartlegge hver enkelts behov og ønsker. Selv om man har fått en demenssykdom er man fortsatt et individ med sine egne tanker og følelser. Så skal vi finne ut hvordan vi kan bruke de kommunale tilbudene for å best mulig dekke opp disse ønskene og behovene. Vi vil aldri kunne gjøre alt. Innen all kommunal omsorg vil vi alltid ønske å gjøre mer.
Det å få en demensdiagnose i familien er en stor påkjenning man må ha opplevd selv for å skjønne det fulle omfanget av. Derfor er jeg opptatt av å høre fra de som vet hvor skoen trykker slik at vi kan gi den beste omsorgen som mulig innenfor de rammene vi har.