Gå til sidens hovedinnhold

Moren drakk seg ihjel - faren ble drept

Artikkelen er over 7 år gammel

Som 14-åring mistet han sin mor. Hun drakk seg i hjel. Året etter døde faren. Han ble mishandlet og drept. Simon Aulén (23) var selv på vei ut i uføret, men ble reddet av håndballen. Nå er han i Halden.

– Jeg har fått høre at historien min er spesiell, smiler Simon Aulén, 23-åringen fra Eskilstuna som nå spiller håndball for Halden.

Et helvete

«Spesiell» er ingen overdrivelse. Livet var rent ut et helvete for Simon Aulén. Lenge.

– Mine foreldre levde et hardt liv. For å si det pent. Alkohol, gjenger, narkotika, trøbbel med politiet og slåsskamper. Jeg bodde hos pappa. Ofte lå det en pistol på matbordet når vi spiste. Vi var barn. I dag forstår jeg hvor sjukt det var.

Ba om hjelp til mamma

Simon Aulén myser mot den deilige vårsola over festningen. Han har ingen problemer med å snakke om sin fortid. Og innleder sin utrolige historie med å fortelle om sin mor.

– Mamma ble født med varige fysiske skader. Det taklet hun dårlig. Drakk alkohol. Jeg forsto at dette kom til å gå henne ille, og kontaktet sosialen. Da var jeg 14 år, sier han.

Den skremte gutten ba fortvilet om hjelp for sin mor, men ble ikke hørt. Der og da mistet Simon troen på samfunnet han var en del av.

Ingen trodde på ham

– Det er ille at en 14-åring selv må ta kontakt. Verre at ingen trodde på meg. Sosialen kom de, men da på et varslet besøk. Mamma var tung alkoholmisbruker, men ikke dum. Til det møtet var hun selvsagt edru og leiligheten ren. De som kom mente det ikke fantes noe problem.

En måned senere døde Simons mamma.

– Hun ble 44 år gammel. Drakk seg i hjel. Min lillesøster Louise fant henne på sofaen.

Faren var aldri hjemme

Hos pappa måtte Simon klare seg selv. Allerede som 10-åring lagde han middag, vasket og ryddet. Faren var aldri hjemme, og satt også tre år i fengsel.

– Hver søndag la han penger på bordet til meg. Så fikk jeg klare meg ut uka, sier han.

– Var han slem?

– Nei, ikke mot meg. Ikke fysisk, i hvert fall. Det var bare det at han aldri var der. Jeg har hatt en pappa, men aldri en fars- figur. Han mente nok godt, men gjorde i prinsippet alt feil.

Kriminelt miljø

Faren var en del av et tungt kriminelt miljø i en belastet del av Eskilstuna. Simon husker spesielt én episode godt.

– Jeg fant ham i en grøft. Han hadde sykkel-eiker tvers gjennom det ene benet. Om det var en ulykke, eller om det kom fra en slåsskamp, vet jeg ikke. Han satt der. Helte på med sprit. Både på såret, og i munnen. Ville ikke på sykehus, for da kunne politiet bli involvert. Så jeg bar og dro ham hjem. Min pappa. Han var 100 kilo. Jeg var 11 år.

Føler lettelse

Simon stopper opp litt. Viser fram en tatovering på armen. Til minne om sine foreldre.

– Det er en sorg å miste begge sine foreldre som så ung, men samtidig følte jeg en lettelse. Både for deres skyld, og for min og Louises skyld, sier han.

Faren ble drept

Samme år som moren døde, ble faren mishandlet. Så grovt at han døde av skadene ett år senere. På julaften 2005. Simon var da blitt 15 år gammel.

– Mishandlingen skjedde på ordre fra pappas nye kone. Et rent bestillingsdrap, sier han.

Kriminell selv

Simon håndterte den tøffe oppveksten dårlig. Hengte med feil folk, og var absolutt ikke Guds beste barn selv heller.

– Vi stjal biler og gjorde innbrudd. En «elak» gjeng. Noen holdt på med dop. Det var en jævlig tid, innrømmer han.

Og tillegger:

– Av kompisene mine fra den gangen, er to døde i dag. Overdose. Andre sliter fortsatt. Dop. Ingen jobb. Mens andre igjen har klart seg bra. Jeg har blant annet en kompis som er blitt Tyskland-proff i håndball.

Slet på skolen

UNGE Simon slet på skolen. Ble kastet ut, utestengt, flyttet og måtte begynne på nytt. Karakterene var alt annet enn bra.

– Men jeg kom meg ut av «skiten» til slutt, smiler han.

– På hvilken måte?

– Idretten ble min redning. Jeg holdt på med alt mulig. Fotball, innebandy, tennis, håndball. Alt for å slippe å være hjemme. Etter hvert fikk jeg også god hjelp av klubben min, Eskil. De tok vare på meg.

Bodde hos kamerat

På skolen gikk det også bedre. Mye takket være familien til en av hans klassekamerater.

– Jeg fikk bo der etter at pappa døde. Men på én betingelse: at jeg oppførte meg. Hjemme hos dem fikk jeg et nytt syn på livet. De var glade i hverandre, hjalp hverandre. Bare en liten sak som å takke for maten etter et måltid, var helt nytt for meg.

Ble satt krav til

I håndball var Simon blitt så god at han luktet på svenske U-landslag. Kom inn på håndballgymnas. Ble satt krav til.

Og likte det.

– At folk trodde på meg, men samtidig satte krav, ble min redning. Jeg er evig takknemlig for all hjelp jeg har fått.

– Du er et levende bevis på hva idretten faktisk kan bety?

– Så definitivt. Hadde det ikke vært for håndballen, tror jeg ikke at jeg hadde levd nå. Så ille kunne det faktisk gått.

Aldri gi opp

«Den som søker, han finner.» Det er Simons livsmotto. Også tatovert inn på skulderen.

– Mange synes sikkert det ser rart ut... Han lille svensken med alle tatoveringene. Men det har blitt min terapi. Tatoveringene betyr noe. Alle sammen. «Den som søker, han finner.», er blitt min leveregel. Man skal aldri gi opp. Bare stole på seg selv. Være på jakt – søke – etter det gode.

Kjæreste

Livsmottoet har tatt Simon langt. Ut av et liv som kunne ødelagt ham. Og til en god og trygg tilværelse. Med kjæreste, gode kompiser, håndballspill på elitenivå – og snart hund.

– Det var mitt løfte til Camilla. At når vi flytter til Halden, som jo ingen av oss kjente noe særlig, skal vi få oss hund, ler han, og forteller at paret stortrives.

Hjelper andre barn

Han forteller at han har lært mye av sin tøffe barndom. I dag hjelper han gjerne andre vanskeligstilte barn, og har også holdt foredrag rundt i Sverige.

– Jeg var blant annet en slags støtteperson for en ung somalisk gutt. Han hadde sett en slektning bli sprengt i filler. Det er mange som har hatt det tøffere enn meg, sier Aulén.

Har blitt sterk

– Hva har du selv lært?

– Mye. Min oppvekst har gjort meg sterk. Jeg har sett alt man ikke skal gjøre som foreldre. Når jeg får egne barn, skal de overøses med kjærlighet. Jeg er nok også ganske flink til å verdsette de små gledene i livet.

Simon Aulén smiler. Framstår som en gjennomtrivelig, ressurssterk, varm og snakkesalig ung mann. Og jo, han er en strålende håndballspiller også.

Full av energi

I HTH har han allerede markert seg med godt kantspill. Et lekent håndledd, enormt skuddrepertoar og en herlig, drivende energi i spillet.

– Jo, takk for det. Vi har det superbra i Halden, og er evig takknemlig for all hjelp vi har fått her også, sier han.

– Og sportslig?

– Er ikke helt fornøyd. Jeg elsker å være i sentrum, spille jevne kamper. Stå fram. Jeg er gjerne den som vil avgjøre når det står 24-24. Det har jeg ikke lyktes med her. Har blitt litt reservert i situasjoner jeg normalt behersker – og liker. Men det kommer. Spill på øverste nivå er jo nytt for meg også.

I morgen spiller han kamp igjen. For HTH. På Remmen. Mot Bækkelaget. Uten mamma og pappa på tribunen, men med støtte fra hele HTH-familien.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.